Filmens siste del hvor overgriperen konfronteres med sin gjerning og sin familie er filmens sterkeste del og en studie i moral og filosofi av ypperste slag.
En handelsreisendes død er et skuespill fra 1949 av Arthur Miller. Originaltittelen er Death of a salesman. Stykkets urpremiere på Morosco Theatre i New York ble en stor suksess, og produksjonen ble vist hele 742 ganger før stykket ble tatt av plakaten. Siden har dramaet gått sin seiersgang rundt i verden, og har også blitt satt opp en rekke ganger på norske scener. Da den norske skuespilleren Henki Kolstad skulle pensjonere seg i 1985, valgte han «En handelsreisendes død» som sin avskjedsforestilling på Nationaltheatret. Han spilte samme rolle i Fjernsynsteatrets versjon fra 1962.
Stykkets hovedperson er den omreisende handelsmannen Willy Loman. Vi møter dessuten hans hustru Linda og deres unge voksne sønner Biff og Happy. Stykket åpner i det Willy Loman kommer hjem fra nok en resultatløs forretningsreise. Linda oppfordrer ham til å be firmaets sjef om å gi ham oppdrag i hjembyen i stedet, slik at Willy skal slippe alle reisene. Ektefellene diskuterer hvordan de skal betale ned på avdrag, og Willy beklager seg over at sønnen Biff, som skal komme hjem på ferie, ikke har «blitt til noe». Biff var en lovende idrettsmann på high school, men strøk i matematikk til avgangseksamen og begynte aldri på college. «En handelsreisendes død» tilhører det fremste innen amerikansk realisme-drama og er også filmatisert i 1951 og 1985, sistnevnte med Dustin Hoffmann i hovedrollen.
Stykket er rammen for Asghar Farhadis nye film som altså vant Oscar for beste fremmedspråklige film. Regissøren vant også samme pris i 2011 for sin film Nader og Simin – et brudd, som også Arthaus har i distribusjon.
En handelsreisende ble også belønnet med Gullpalmen for Beste manus og Beste mannlige hovedrolle. Det gir en realistisk klangbunn for filmens drama, som handler om et par, Emad og Rana som begge spiller i en oppsetning av stykket på et teater i Teheran, og deres nye leide leilighet, som har en mystisk historie med en kvinne av det løsere slaget som har noen eiendeler innelåst i et rom. Rana blir antastet i leiligheten av en av kvinnens tidligere kunder og dette setter sitt alvorlige preg på handlingen i filmen, på forholdet mellom de to og deres evne til å gjennomføre rollene på teateret.
Filmens siste del hvor overgriperen konfronteres med sin gjerning og sin familie er filmens sterkeste del og en studie i moral og filosofi av ypperste slag.
Det er en interessant kobling mellom filmens drama og teaterets og en fin interaksjon mellom de to plan. Likevel er det vanskelig å se begrunnelsen for denne kombinasjonen. Jeg leter etter en logisk samklang mellom teater og virkelighet men jeg finner den ikke, uten at det betyr at den ikke finnes.
Filmen bærer også preg av den typiske iranske detaljrealismen og dvelingen ved det omstendelige og gjentagende, noe vi har sett flere ganger hos landsmannen Abbas Kiarostami og andre regissører. For et vestlig øye kan denne fortellerstilen virke uvanlig og irriterende, men det er selvfølgelig individuelt. At filmen vant Oscar er i og for seg forståelig, den tar den til en annen kultur og forteller en historie større enn livet, som en amerikansk publisist sa til meg under en nominasjonsprosess for en norsk film for noen år siden. Og med Miller på slep er det jo ganske opplagt. Likevel tror jeg ikke det er en vinner som vil bli husket i fremtiden, slik som Kolya i 1996, Alt om min mor i 1999, De andres liv i 2006 og Amour i 2012. Det hele kan smake litt av politisk korrekthet i for- hold til det nye verdensbildet. Men filmen er vel verdt et besøk på en kino nær deg.