Bye Bye Germany er en forunderlig film og et sterkt vitnesbyrd om svart jødisk humor, men det er også en fortelling om skyld og skyldfølelse.

Sam Garbarskis film møter vi en gruppe tyske jøder som ved krigens slutt har vendt tilbake til hjemlandet, det samme som sendte dem til dødsleirene. Å lage komedie av det høres muligens grotesk ut, men i hendene på Sam Garbarski og medmanusforfatter Michel Bergmann, hvis roman «The Hawkers» inspirerte filmen, har det et bittersøt film om en ung mann som vil gjenoppta familiens forretning etter at resten av familie er utryddet.

Bye Bye Germany tar oss med til etterkrigstidens Frankfurt som ligger i ruiner etter de alliertes bombing. I en FN-drevet leir utenfor byen i den amerikanske sektoren, befinner den desperate David Bermann (Moritz Bleibtreu) seg. Han er den fødte handelsmann og den eneste overlevende i et jødisk dynasti som gjennom generasjoner har solgt finere stoffer i Frankfurt. Amerikanerne vil ikke gi ham salgslisens, slik at han kan starte opp sine foretninger – de stoler ikke på ham. I desperasjon samler han en gruppe Holocaust-overlevende og starter med dør-til-dør salg av stoffer, strømper og undertøy av tvilsom kvalitet. De går heller ikke av veien får småsvindel – som å lese dødsannonser, og så oppsøke enker for å levere varer de hevder er bestilt av deres avdøde.

Jødisk humor

Hele tiden hintes det om at Bermann kanskje ikke er det offeret han later som han er, at han kanskje har samarbeidet på eller annen måte med sine nazistiske forfølgere. En kvinnelig amerikansk etterretningsoffiser har ham i søkelyset og tar ham gjentatte ganger inn til forhør.

Moritz Bleibtreu er som vanlig solid og Antje Traue i rollen som amerikansk etterretningsoffiser er en fryd å oppleve. Regissør Sam Garbinski er selv jøde, og en etterkommer av de som valgte å bli i Tyskland etter krigen.

Bye Bye Germany handler om mennesker som befinner seg i limbo og uvisse om hva fremtiden bringer – og selv det kan man spøke om når det gjøres med finesse.