I en søppelfylt campinglandsby hvor befolkningen kler seg i neonfargede grilldresser og hjelmer formet som overdimensjonerte cowboy-hatter, ankommer en mørk rytter på moped. Du skjønner fort at dette ikke er noe typisk norsk film.

Handlingen spinner rundt en ulykkelig fyr som forsøker finne sin plass i samfunnet, men det er egentlig ikke så viktig. Det visuelle utrykket er den sanne hovedpersonen og filmskaperne har mange morsomme ideer, som å la penger bli fremstilt som plastikkperler og bruke gammeldagse hustelefoner festet til hoftene istedenfor moderne mobiler.

Det hele er åpenbart et kjærlighetsprosjekt med store ambisjoner, og det kunne funka som en fiffig musikkvideo, men dessverre holder det ikke som langfilm. Det virker som all fokus har vært på kulisser og rekvisitter, mens regien føles som om noen bare har satt opp et kamera foren et eksperimentelt studentteater. Alt har et amatørpreg over seg, og kvaliteten er langt lavere enn det man har blitt vant til fra Youtube-videoer med mye mindre budsjetter.

Filmen er absolutt morsom til tider, men det er likevel ikke helt en komedie. Den innehar også visse elementer av satire, arthouse og gladvold, men ikke nok til at jeg vet hvem jeg skulle anbefalt den til.