Sommer 1993 stakk av med debutantprisen på fjorårets filmfestival i Berlin. Filmen er basert på filmskaperens egen oppvekst.

Den personlige tragedien har allerede funnet sted når vi i filmens åpningsscene blir med inn i leiligheten i Barcelona hvor de pakker ned eiendelene til seksårige Frida.

Seksåringen flytter til sin onkel og tante etter at begge foreldrene hennes er døde av aids. Her på den katalanske landsbygda møter hun en ny verden som hun må tilpasse seg – samtidig som hun skal bearbeide tapet av foreldrene. Onkelen og tanten blir hennes nye mor og far. Dem deler hun med sin tre år gamle kusine Anna.

Frida sliter selv om de nye foreldrene gjør sitt beste. Hun opplever at de nok elsker Anna mer enn henne når det kommer til konflikt mellom de to barna.

I landsbyen har ryktet også gått om hvorfor foreldrene til Frida døde. Når Frida slår seg og blør kommer en mor og henter sin datter i stedet for å hjelpe Frida –som blir stående forvirret tilbake. Men barn er tilpasningsdyktige. Både ytre og indre sår gror etter hvert hos Frida. Samtidig tar hun vare på minnene om foreldrene.

Regissøren gjør en aldri så liten genistrek i måten hun forteller historien på. Genialt tar hun oss ned på seksåringens nivå og vi opplever verden fra hennes perspektiv. Det er umulig å ikke gripes av fortellingen. Dette kunne fort blitt en tåreperse, men Carla Simón balanser fortellingen på elegant vis og gir oss en stor filmopplevelse.