– Jeg har ingen tro på at man bare kan legge ut på en enkelt reise og oppnå forsoning med det å være delt mellom to kulturer, sier regissør Davy Chou. I det sterke dramaet Return to Seoul skildrer han en ung fransk kvinne som bestemmer seg for å kontakte sine biologiske foreldre i Sør-Korea, med inspirasjon fra virkelige erfaringer.

(PARIS) – Hovedkarakteren er en person som plutselig kan bestemme seg for å åpne dører til helt ukjente steder. Det fører også filmen i uforutsigbare retninger, i tillegg til at det kan knyttes til søken etter identitet og spørsmål vi alle stiller oss om hvem vi egentlig er, sier regissør Davy Chou.

Cinema møter regissøren i Paris for å snakke om den franske spillefilmen Return to Seoul, som følger den unge kvinnen Frédérique, kalt Freddie, gjennom ulike reiser til Sør-Korea i løpet av flere år. Freddie er født i dette landet, men har vokst opp med adoptivforeldre i Frankrike, og ønsker i utgangspunktet ikke kontakt med sine biologiske foreldre. Men så velger hun likevel å oppsøke et koreansk adoptivkontor for å komme i kontakt med dem.

Chou forteller at filmens hovedkarakter er inspirert av vennen Laure Badufle, som ble med ham til filmfestivalen i Busan i Sør-Korea da han skulle dit med sin første dokumentarfilm i 2011.

– Laure bestemte seg for at hun skulle vise meg det hun kalte landet sitt – noe som overrasket meg, fordi hun aldri snakket om Korea og hadde ikke reist tilbake dit tidligere.  Laure ønsket opprinnelig heller ikke å møte sin koreanske far, men to dager etter vi ankom landet tekstet hun ham – og spurte om jeg ville være med og møte ham dagen etter, forteller regissøren.

– Da dro vi til en liten by, svært ulik storbyen, og skulle med ett treffe hennes koreanske familie. Med en oversetter, siden Laure ikke snakket språket særlig godt. Det var et spesielt møte mellom disse to verdenene, to ulike kontinenter, med så mange vanskelige følelser og bagasje som ikke var bearbeidet. Og så mye de ønsket å kommunisere til hverandre, uten å være i stand til det. Det var helt annerledes enn jeg ville sett for meg at en slik scene ville være, på et vis mye tørrere – men av og til også litt morsom, med misforståelsene i oversettelsene av min venns sinne og frustrasjon opp mot den koreanske kulturens forventede høflighet. Den opplevelsen ble med meg, også som noe jeg tenkte ville være en veldig god scene i en film.

Søken etter umulige svar

Seks år senere plukket Chou opp igjen denne tanken, og tok kontakt med Badufle – som var åpen for ideen om å dele sin historie for å lage en spillefilm.

Selv er regissøren født i Frankrike av foreldre som opprinnelig var fra Kambodsja. Han har imidlertid til felles med hovedkarakteren i Return to Seoul at han var 25 år gammel da han for første gang besøkte landet foreldrenes hans kom fra.

– Jeg kan relatere meg til å reise til et sted som du er antatt å komme fra, men som du ikke vet noe om. Hva det innebærer emosjonelt – og for din forståelse og definisjon av deg selv, nå og i framtiden. I Freddies tilfelle ser vi hvordan hun på et vis gjenoppfinner seg selv i en syklus på noen år av gangen. Som om hun stadig søker etter svar det kanskje er umulig å finne, sier han.

– Var det en tanke helt fra begynnelsen at fortellingen skulle strekke over flere år?  

– Det kom nok tidlig, fordi filmen er laget med en viss motstand til den typiske «reise tilbake til røttene»-fortellingen, der det er en skjør og tander person – i motsetning til den mer brutale hovedkarakteren Freddie i denne filmen – som legger ut på en slags introspektiv reise og gradvis oppnår en forsoning med det å være delt mellom to kulturer i løpet av den ene turen. Jeg har ingen tro på at dette stemmer med virkeligheten. Kanskje noen opplever det sånn, men personlig mistenker jeg at de lyver for seg selv, svarer Chou.

– Jeg har møtt mange fransk-kambodsjanere som reiser til Kambodsja og tror de på et vis vil finne sitt sanne jeg. Det er ikke opp til meg å fortelle dem noe annet, men jeg vet at de ikke vil finne svarene på disse store eksistensielle spørsmålene på noen få uker eller en gang et år. Det er en livslang reise – og det var viktig for meg å vise at tid i seg selv kan være svaret, når man innser at man ikke nødvendigvis kan få svar på alt. Filmen dreier seg mye om avstand. Avstanden vi har til vår egen historie og arv, avstanden vi har til folk og hvordan finne den rette avstanden. Som ikke bare er å begrense avstanden, men også å ikke være for nære, utdyper han.

– Det er nok tilfellet for Freddie og faren når de først møtes. Han har bare gode hensikter og ønsker å reparere forholdet, men respekterer ikke det som vil være den riktige avstanden for Freddie. For henne er det umulig å akseptere at en hun aldri har kjent og ikke har hørt fra på 25 år, plutselig skal oppføre seg som faren hennes. Men de er også to mennesker med ulik forståelse av den avstanden.

Gåtefull og ikke udelt sympatisk

– Jeg antar at du på et vis kjenner Freddie-karakteren godt, siden hun er inspirert av din venns erfaringer. Men det er også fascinerende at du har valgt å portrettere henne som nokså enigmatisk – og heller ikke er redd for å framstille henne som tidvis noe usympatisk?

– I begynnelsen var jeg jo inspirert av min venns historie, som jeg var fascinert av. Jeg var kanskje litt naiv da jeg startet å skrive manuset, men jeg tror en viss naivitet kan være kreativt fruktbart. Da jeg ba noen andre venner lese manuset, ble jeg overrasket over at jeg fikk en del reaksjoner på hovedpersonens usympatiske trekk. Men dette var kun fra de mannlige leserne, ikke de kvinnelige, og sier nok noe om hvordan vi ønsker at en kvinnelig hovedkarakter skal være. Da jeg skrev manuset så jeg Five Easy Pieces av Bob Rafaelson og så påfallende paralleller mellom Freddie og Jack Nicholsons rollefigur i den filmen. Men jeg tror ikke noen vil innvende at han er en usympatisk karakter, han er bare en fascinerende mannlig karakter som vi er vant til å se siden «det nye Hollywood» (den kreativt frie perioden for amerikansk film på 60- og 70-tallet, journ. anm), svarer regissøren.

– Til tross for at jeg fikk disse innvendingene, ønsket jeg aldri å «vaske» karakteren for å gjøre henne lettere å like. Disse trekkene var grunnleggende ved karakteren, og det var nødvendig å fortelle historien fra perspektivet til en rollefigur som gikk gjennom en annen utvikling enn den vanlige «tilbake til røttene»-historien. Men jeg er veldig glad i Freddie-karakteren og ønsket naturligvis ikke at folk skulle hate henne. Det handlet mer om hvordan vi kunne bevare disse mer skadede sidene ved henne og skape en tilknytning til publikum, legger han til.

Chou forteller videre at han hadde Maren Ades film Min pappa Toni Erdmann i tankene mens han utviklet fortellingen.

– Det er en film jeg er svært glad i, som også handler om en karakter man ikke nødvendigvis liker i utgangspunktet, men som vi etter hvert får en forståelse for og tilknytning til. Det føltes som en riktig retning for min del – å anerkjenne at Freddie kanskje ikke er utelukkende sympatisk, men at jeg likevel skal portrettere henne med kjærligheten jeg har til henne. Og gjennom manuset, skuespillet og scenene forhåpentligvis bygge en emosjonell forståelse for henne hos publikum.

 

Sterk debutant i hovedrollen

Freddie spilles av Ji-min Park, som gjør en høyst bemerkelsesverdig skuespillerprestasjon i hovedrollen. Innsatsen hennes blir ikke mindre oppsiktsvekkende av at hun ikke hadde noen tidligere skuespillererfaring, og angivelig heller ikke har ambisjoner om å være skuespiller.

– Jeg visste at det ville være vanskelig å finne noen til å spille rollen på grunn av hvordan den er skrevet, med ekstreme følelser som skuespilleren må fange, av og til med store følelsesmessige skifter i samme tagning. Jeg så for meg at vi trengte en ung fransk-koreansk Isabelle Huppert for å få det til. Det var jo ikke gitt at en slik skuespiller i det hele tatt fantes, og hva ville vi gjøre da? I motsetning til USA har det vært lite immigrasjon fra Korea til Frankrike, vi har langt flere fra en rekke andre asiatiske land. Så det var begrenset med muligheter. Og jeg ville heller ikke prøve å få en koreansk skuespiller til å lære seg fransk, fordi det ikke ville være troverdig, forteller Chou.

– Vi åpnet derfor castingen for ikke-profesjonelle, og jeg møtte mange som var adoptert fra Korea. Det var interessant, og jeg fikk høre mange av historiene deres, men de var for gamle for alderen rollefiguren skulle ha. Men så møtte jeg en koreanskadoptert mann som sa at jeg måtte møte Ji-min Park. Hun er ikke adoptert, men kom til Frankrike da hun var ni – men alt jeg hadde beskrevet fikk ham til å tenke på henne. Så det begynte med at vi fant en som matchet i personlighet, fortsetter han.

Hovedrolleinnehaver Park er kunstner av yrke, og regissøren mener hun hadde noen erfaringer derfra å dra nytte av i debuten som skuespiller.

– Hun lager fantastiske malerier og skulpturer. Som kunstner graver hun dypt i følelsene sine, også i smerte fra sitt eget liv – og selv om det er en annerledes oppgave, tenkte jeg at det kunstneriske arbeidet kunne gjøre henne i stand til å uttrykke de nødvendige følelsene, det handlet bare om at det nå skulle være i en fiksjonskarakter. Ji-min Park viste seg å være utrolig talentfull. Hun er selvfølgelig annerledes enn Freddie, men den sannferdigheten i Freddies følelser som var i manuset fant jeg i denne skuespilleren, sier Chou.

– I tillegg måtte skuespilleren være i stand til å gestalte rollefiguren gjennom flere år. Hvordan arbeidet dere med det?

– Vi gjorde prøver i forkant der hun skulle tolke den samme scenen som Freddie i ulike aldre. Vi snakket mye om manuset og samarbeidet om endringer, basert på innspill hun kom med ut fra sine erfaringer som kvinne bosatt i Frankrike, for eksempel. Ji-min Park bidro også til å omdefinere noen aspekter ved rollefiguren. Under innspillingen visste hun akkurat hva vi ønsket oss, men til syvende og sist var det i hennes hender. Vi filmet delene fra de forskjellige tidsperiodene i kronologisk rekkefølge, og for hver periode dukket hun opp med en annen energi og aura, som kom fra henne og forarbeidet hun gjorde, forteller han.

– Hun framstod som en metodeskuespiller á la Daniel Day-Lewis – men for henne kom det bare naturlig, siden hun ikke egentlig er skuespiller. Det var virkelig imponerende.