”EKTE DRAP PÅ VIDEO” lød VGs overskrift med utgangspunkt i Ruggero Deodatos kannibalfilm Cannibal Holocaust. Nå har regissøren selv gått bort. 

Forsideoverskriften til VG tok utgangspunkt i den store debatten om videovold i Norge på begynnelsen av 1980-tallet og hvor mye handlet om Ruggero Deodatos kannibalfilm Cannibal Holocaust (1980) som man kunne få leid i enkelte videobutikker i Oslo. Den italienske regissøren skulle bli stilt for retten anklaget for å ha drept flere av skuespillerne i filmen og sto overfor en mulig livstidsdom. I dag melder flere italienske filmskapere og venner av Deodato at han gikk bort i natt.

Cannibal Holocaust var den mest notoriske i det som ble en rivalisering mellom to filmskapere og en lang rekke med italienske kannibalfilmer. Grunnen til at italienske filmskapere skulle lage så mange kannibalfilmer var i hovedsak å tjene penger. Inspirasjonen kom fra amerikansk sjangerfilm, men i tillegg ble de krydret med nakenhet, vold og spesialeffekter. Målet med filmene var å vekke avsky, ubehag og å sjokkere.

Inspirert av westernfilm

Det hele begynte med den amerikanske westernfilmen A Man Called Horse (1970). En hvit mann fanges av indianere, utsettes for tortur og nedverdigelse før han gifter seg med sin eiers datter og blir et fullverdig stammemedlem. I italiereren Umberto Lenzis Deep River Savages (1972) havner en hvit mann i jungelen hvor han blir tatt til fange av en primitiv stamme. Han utsettes for brutal vold og tortur før han gifter seg med en av stammens kvinner og så blir akseptert. Likhetstrekkene er umiskjennelige, men det italienerne skulle bli beryktet for var drap på dyr. Spesielt skulle en scene hvor en ape blir holdt i en festeanordning, får toppen av hodet kappet av og hjernen spist, etablere en presedens for kommende filmer.

Deep River Savages ble en suksess i flere land og produsentene ønsket ytterligere en film med de samme skuespillerne. Lenzi ble kontaktet, men nå krevde han et dobbelt så høyt honorar. Han som i stedet fikk regijobben var Ruggero Deodato, og etter hvert startet en innbitt konkurranse dem i mellom om å lage den mest sjokkerende kannibalfilmen.

Ruggeros første kannibalfilm

The Last Cannibal World

Ideen til neste film i rekken, The Last Cannibal World (1977), fikk Deodato fra en artikkel i National Geographic som beskrev en stamme som praktiserte kannibalisme på Filippinene. Nok en gang havner en vestlig mann ute i jungelen hvor han blir fanget av en primitiv stamme. Han blir torturert og sjokkert av deres ville oppførsel. På samme måte blir han den som sjokkerer publikum da han voldtar en av stammens kvinner. Kvinneforakt økes ved at hun etterpå blir hans kone. Også The Last Cannibal World skulle bli en suksess, men grunnet en gammel lov fra fascistregimet som forbød vold mot dyr, ble filmen konfiskert og filmskaperne fikk bøter.

Da den italienske filmskaperen Sergio Leone så Cannibal Holocaust for første gang, advarte han regissør Ruggero Deadoato om at dette ville bli hans mest berømte film, men at han også kom til å få problemer med loven. Filmen skulle bli beryktet, forbudt, sensurert, piratkopiert og konfiskert rundt om i verden.

Ekte drap på video

Mens filmens hovedbudskap var kritikk av umoralske og sensasjonsjagene journalister skulle VG på ironisk vis sjokkere sine lesere med forsideoverskriften ”Ekte drap på video” i 1982. Her hjemme startet en debatt om videovold og om hvorvidt det fant sted ekte drap i filmen som var å få leid i enkelte videobutikker. Resultatet var et totalforbud frem til den ble utgitt på DVD først i 2006. Siden skulle distributør Another World Entertainment også gi den ut på Blu-ray.

En av årsakene til oppstyret i Norge var nok at filmen ble konfiskert av det italienske rettsvesenet og at regissøren ble arrestert og anklaget for drap på flere av filmens skuespillere. Deodato sto i fare for å få en livstidsdom, men det hele var et utspekulert markedsføringstriks. Avtalen var at skuespillerne skulle gå under jorden frem til premieren for å skape en illusjon av at de var døde. Da de dukket opp i retten ble han frikjent, men resultatet ble likevel at filmen ble trukket fra kinoene, konfiskert og brent.

Tidlig found footage

Cannibal Holocaust

35 år etter at den ble laget fremstår Cannibal Holocaust fortsatt som en sterkt ubehagelig opplevelse. Fire journalister drar inn i Amazonas grønne jungel for å lage en dokumentar om kannibalstammer. De forsvinner, og en redningsgruppe sendes ut for å finne dem. Det de finner er filmopptak med grusomheter som klippes sammen og vises for ledelsen i et fjernsynsselskap. Det publikum får se er svært dokumentarisk i sin form, og den anerkjennes i dag som et av de tidligste eksemplene på found footage.

Deodato låner presentasjonform fra Paolo Cavera og Gualtiero Jacopetti som laget sjokkdokumentarer om ikke-vestlige kulturer og eksotiske ritualer i filmer som Mondo Cane (1962) og Africa Addio (1966). På samme måte som disse to regissørene ble anklaget for å iscenesette hendelser til sine dokumentarer er også denne filmen en kritikk av journalistikkens iscenesetting. Oppskriften på ubehag var geriljafilming i jungelen, scener som speilet Holocaust og ekte stammefolk som statister. Den største sjokkeffekten ble dessuten skapt ved først å vise drap på ekte dyr for deretter å klippe til scener hvor mennesker tilsynelatende var drept.

Cannibal Holocaust 2

Umberto Lenzis Eaten Alive (1980) kom samme år og ble forståelig nok omdøpt til Cannibal Holocaust 2 i enkelte land. Produsenter og distributører ønsket nok en gang en lignende film, og Lenzi fikk inspirasjon fra Jonestown-massakren i 1978 hvor pastoren Jim Jones og 913 andre døde i et masseselvmord etter å ha drukket væske som inneholdt blåsyre. En amerikansk kvinne reiser inn i jungelen på jakt etter sin søster som har blitt en del av en renselsessekt. Samfunnet ledes av en dominerende pastor og er omringet av grønn jungel og kannibaler. I tillegg til det populære kannibaltemaet klarte man her å inkorporere det sjokkerende sektsamfunnet.

Etter sin ektemanns død må en kvinne i en scene ha sex med de gjenlevende mannlige medlemmene i familien, på sin avdødes ektemanns aske. Andre sjokkerende scener er avskårne kroppsdeler, drap på krokodille og en ape som spises av en anakonda. Den sosiale kommentaren kommer fra hovedpersonen som sier at verden må få høre at det lever folk som i steinalderen. På samme måte som at de ikke er kannibalene som er de ville og usiviliserte i Cannibal Holocaust, men de hvite inntrengerne, er det i Eaten Alive sekten og dens ledelse som er de virkelige villmennene.

Cannibal Ferox

Cannibal Ferox

Filmen som skulle sette et punktum for rivaliseringen mellom to regissører var Lenzis Cannibal Ferox (1981). Et følge på to kvinner og en mann reiser inn i Amazonas jungel for å bevise at kannibalisme er en myte og at det ikke finnes noe organiserte kannibalsamfunn. Doktoravhandlingen ønsker å vise at spansk kolonisering bare trengte et rasistisk alibi for sin inntregning. I jungelen møter de på to narkohandlere som på sadistisk vis har torturert og drept innfødte fra et stammefolk. Naturen slår tilbake og de hvite opplever samme behandling fra kannibalene.

Lenzi skrev manus basert på konsekvensene imperialismen hadde hatt på slike stammer og den skulle være en metaforisk parallell til massakren på folket i Mexico og i Peru. Igjen handler det om å presse grenser og å overgå den forrige kannibalfilmens grusomheter. Scenen med fastbundet ape i Deep River Savages erstattes her med en mannsperson som får toppen av hodet kappet av og hjernen spist.

Nådd grensen

Med Cannibal Ferox hadde sjangeren nådd grensen. Men parallelt med filmproduksjonen til de rivaliserende ble det også laget en rekke avarter med kannibaltemaet. Emanuelle and the Last Cannibals (1977) var en av flere italienske avarter til de populære franske filmene om Emanuelle og la dermed også stor vekt på det erotiske. Her reiser journalisten Emanuelle inn i Amazonasjungelen for å undersøke en påstått historie om en kvinne som ble oppdratt av en kannibalstamme.

Også Papaya: Love Goddess of the Cannibals (1978) hadde fokus på det erotiske, mens den tidligere Bond-kvinnen Ursula Andress løftet gullekspedisjonen i The Mountain of the Cannibal God (1978) til et mer stjernespekket og eventyrlysten bidrag. Filmen var bedre produsert, var flottere visuelt og fungerte som en eventyrfilm. I Cannibal Apocalypse (1980) vendte amerikanske soldater tilbake fra Vietnam med et kannibalvirus mens i sjangerhybriden Zombie Holocaust (1980) fikk man både kannibaler og zombier. Amazonia – The Kathrin Miles Story (1984) var basert på en sann historie mens Massacree in Dinosaur Valley (1985) tok sjangeren til et lavmål.

De vestlige var monsteret

Kannibalfilmene introduserte jungelfolk og kannibaler som skrekkfilmens nye monster. Den vestlige sivilisasjonens strake motsetning var et vilt stammefolk som voldtok og spiste ekspedisjonsfolk og eventyrere. Men slik Cannibal Holocaust hadde poengtert så var det ikke kannibalene som var monsteret. Det var det imperialistiske hvite og vestlige mennesket som trengte seg på og som var det virkelige monsteret.

Oslo Fright Fest ble arrangert for første gang i oktober 2010 og noen få av oss var så heldige at vi kunne den gang kunne møte og snakke med den gang gjest Ruggero Deodato. På et tidspunkt var italienerne tom for ideer, sjangeren ble repetitivt, og publikum mistet interessen. På midten av 1980-tallet var kannnibalsjangeren død. Nesten 40 år senere er også kannibalfilmens far Ruggero Deodato død.

Delta i diskusjonen