For ett år siden fikk vi 
En smak av lykke – en slags kvinnelig utgave av 
Gjøkeredet  på italiensk. I år reiser vi tilbake til det samme området i Francesco Falaschis sjarmerede film 
Smaken av Toscana.  

Her møter vi den nettopp løslatte Michelin-kokken Arturo. Hans temperament er i overkant latinsk. Han sliter med sinnemestring og det har medført et års fengsel etter to voldsdommer fordi han har gått til fysisk angrep på sine ansatte. Nå skal han tilbake til samfunnet, og veien går gjennom samfunnstjeneste på en institusjon for ungdommer med autisme og Aspergers syndrom. Oppgaven hans er å gi disse ungdommene en innføring i matkultur og kokkekunst. 

For Arturo som er vant til en røff tone full av ironi og humor på arbeidsplassen er overgangen stor. Elevene hans skjønner ingen av delene og tar alt bokstavelig. Samtidig sliter han med at ingen vil ansette ham på grunn av hans voldelige fortid. Han søker hjelp hos sin nå pensjonerte læremester og Toscanas beste kokk Celso. Samtidig erfarer han at en av de autistiske elevene, Guido (nydelig spilt av debutanten) er et teoretisk geni innen matkunst – han er et levende matleksikon og har absolutt smak. Problemet er at han kun er teoretiker.  

Overraskelsen kommer når Guido blir påmeldt kokkemesterskapet for unge talenter – og oppgir Arturo som sin mentor. Han vet at uten Arturos kunnskap er han hjelpesløs. Utfordringen gir nytt liv og mening for Arturo. Sammen setter de to kursen fra Roma for å erobre Toscanas kjøkken – de er matkunstens Don Quijote og Sancho Panza. 

Smaken av Toscana er en klassisk feelgood film – en varmhjertet film, full av humor og følelser. Det er også en oppløftende film fordi regissør Francesco Falaschi velger å sette fokus på evner og vilje i stedet for funksjonshemming. Det handler om å overvinne seg selv og bryte grenser både for Arturo og Guido.