To vidt forskjellige gestaltninger av menneskeskjebner i Pål Sverre Hagens egen høye skikkelse. Det er dog ikke første gangen han tar heltehatten på i filmuniverset. Han er nærmest blitt fast inventar i filmer om norske helteskikkelser. Foruten å portrettere Thor Heyerdahl i 
Kon Tiki (2012) og medvirke i 
Max Manus står nå selveste Roald Amundsen for tur, og man kan ikke unngå å spekulere i om han besitter noen helt særlige karaktertrekk som gjør at helterollen passer så godt. Er det snakk om en form for type cast?  

– Når jeg tenker gjennom de drøyt tredve filmkarakterene jeg har laget så er jeg glad for at jeg ikke likner for mye på noen av dem. Det er en ganske broket og mangfoldig forsamling og det hadde blitt slitsomt for mine nærmeste om jeg skulle leve ut alle de forskjellige personlighetene sånn til vanlig. Men biografifilmer er jo en spesiell utfordring siden disse karakterene er eller var et virkelig menneske. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått bryne meg på det gjennom både Thor Heyerdahl i 
Kon Tiki, Nils Onstad (Sonja Henies mann i 
Sonja) og nå Roald Amundsen i 
Amundsen. Disse tre er jo veldig forskjellige og jeg opplever at min viktigste oppgave er, innenfor de rammene filmene gir meg, å prøve å komme så nær som mulig det mennesket som finnes bak kjendis- og heltestatusen.

 

Et møysommelig håndverk  

Drømmen var egentlig å bli marinbiolog før han kom inn på Statens Teaterhøgskole og kursen tok en drastisk endring. Pål Sverres filmografi dekker over et bredt spekter av biografiske såvel som fiksjonelle menneskeskjebner, og inneholder også et knippe eksplisitte antihelter. I Hans Petter Molands danske detektivdrama 
Flaskepost fra P (2016) portretterte han kidnapperen og morderen Johannes, og rollen som barnemorderen som ble organist i Erik Poppes 
De Usynlige (2008), fikk også en umiskjennelig mørk klangbunn. På scenen har han blant annet spilt høyreekstrem terrorist i 
Demoner 2014 på Nationaltheatret. Det finnes med andre ord ikke én type, som kan definere Pål Sverre Hagen som skuespiller. Han kjennetegnes først og fremst ved at han går særdeles nøye til verks med sitt håndverk. I den omfattende researchprosessen som unektelig skulle til for å kunne skildre legenden Roald Amundsen kan man lett bli forutinntatt, men det viste seg å være en inspirerende utfordring:  

– Jeg trodde jeg hadde en slags formening om hvem dette mennesket var, men Roald Amundsen viste seg å være en utrolig mye mer fascinerende og sammensatt person enn det jeg først antok. Et menneske som har levd et så stort liv med nærmest ubegripelige ekspedisjoner. Det finnes sterke og veldig forskjellige meninger om Roald Amundsen, og dette ganske gåtefulle ved ham er kanskje det som gjør at så mange av oss fremdeles lar oss fascinere og engasjere 100 år senere. Rett før vi begynte innspillingen kom for eksempel Astrid Furholt fra Birkenes frem til Sydpolen etter å ha fulgt Amundsens gamle rute. Det at Amundsens liv over 100 år senere har inspirert et menneske i dag til å bryte opp fra hverdagslivet og utfordre seg selv i verdens mest krevende villmark var så inspirerende også for meg som skulle bidra til filmen om ham. 

 

Skuespillerens sannhetsansvar 

– I eksempelvis 
Ut og stjæle hester portretterer du en fiksjonell karakter, mens biografiske filmskildringer som Heyerdahl og Amundsen skal skildre et levd liv. Har man en form for sannhetsansvar som skuespiller?    

– Hvordan de kom frem til dette skal ikke jeg spekulere i, men forholdet mellom regissør og skuespiller bygger jo på tillit. Kanskje bidro det at Espen Sandberg og jeg har arbeidet sammen før på både
 Kon Tiki og 
Max Manus, til en trygghet som var god å ha når vi skulle begi oss ut på det risikable prosjektet det er å skulle prøve å favne et levd menneskeliv og komme med et kunstnerisk bidrag til historien.  

Historien er helt klart også sentralt i
Amundsen som filmfortelling. Perioden som skildres står forholdsvis friskt i minne hos publikum fra filmer som 
Titanic og populære serier som 
Downton Abbey, og man kan lett forestille seg at det har vært noen utfordringer involvert med å skulle gjenskape perioden på lerretet. Historisk korrekthet og formidling av perioden har vært en sentral og spennende faktor i arbeidet med filmen og bidrar til å sette noen av menneskehetens moderne utfordringer i et nytt lys:  

– Denne tiden var en ganske utrolig og omveltende tid. Norge var et helt nytt land og ønsket nok å markere seg ute i verden. Det skjedde store endringer innenfor teknologi, samfunn og vitenskap. I det hele tatt er det en omfattende oppgave å skulle prøve å forstå og gjenskape Amundsens verden. Han begynte karrieren med inuittenes tradisjonelle metoder for overlevelse på isen og endte med fly og luftskip. I det spennet mellom natur og teknologi, mellom eldgamle strategier og revolusjonerende oppfinnelser levde han sitt liv. Interessant også at de norske polarpionerene var bevisst på polområdenes påvirkning på hele planetens klima allerede den gangen. Det synes jeg er veldig tankevekkende i lys av det vi vet i dag om issmelting og klimaendringer. Det er med andre ord en svær og mangfoldig historie vi skal dele med publikum her, og det har krevd en stor innsats fra et stort lag. 

 

Mannsdominert historiefortelling 

– De rollene du gestalter i henholdsvis
Kon Tiki og
Amundsen, som tidligere nevnt helteskikkelser i den norske kollektive bevissthet, vitner også om en tid hvor menn har hatt uante muligheter til å utrette store ting. Hvordan passer disse helteskildringene inn i den likestillingsdebatten som er aktuell i samfunnet i dag? Hvilken plass har den mannlige heltehistorien i
Amundsen (forøvrig også i mannlig regi, manus og produksjon) i et filmlandskap som i disse tider nettopp blir kritisert for å fremme et utpreget mannlig perspektiv og blikk på historien? 

  – Det var viktig for meg at manuset som var utgangspunktet for denne filmen også hadde ambisjoner om noe mer enn bare en film om kappløp mellom nordmenn og engelskmenn mot sydpolen. Jeg opplevde at dette prosjektet også åpnet for muligheten til å se nærmere på hovedpersonen, hans nærmeste og de mange forskjellige meningene om ham.

Ekspedisjoner på denne tiden var nok generelt svært mannsdominerte, kvinner hadde ikke en gang full stemmerett i Norge før året etter at Amundsen kom hjem fra sydpolen i 1912. Denne tiden innebar en konkret brytning på mange plan. Kvinners posisjon i samfunnet var også i endring, og en av de som ikke lot seg begrense av tidens forventninger og trange rammer, er også en av filmens hovedkarakterer. Bess Magids var forretningskvinne og hundekjører fra Canada og forlovet seg med Amundsen før han dro avgårde på sin siste flyekspedisjon. Hun kunne matche hans erfaring med villmark og det å gå sine egne veier, og det bidro kanskje til at de virkelig kunne forstå hverandre på et dypere plan. Heldigvis har ettertiden gitt oss profilerte norske kvinnelige polarforskere og eventyrere. De har tatt sin selvsagte plass og lar seg inspirere av Amundsen den dag i dag. 

  

Ikonet overskygger mennesket 

– Er din gestaltning av Amundsen et utelukkende positivt helteportrett eller blir det også utforsket noen mørke sider av legenden?  

  – Begrepet helt er vel en tittel noen blir gitt av samfunnet som følge av en eller flere ting de har gjort eller fått til. Disse heltedådene er gjerne det som blir husket og som gjør at dette mennesket blir stående i historien. Samtidig vet jo alle vi som er mennesker at de tingene vi får til og er gode på, ikke er hele historien om oss. For meg vil det alltid være et mål å prøve å komme så nært innpå det mennesket som finnes bak titler og mytologi som mulig. Noen filmer gir større rom for det enn andre. Og nå er jeg kanskje preget av at jeg er med i begge disse filmene, men jeg opplever at Sonja og Amundsen på hver sin måte ønsker å fortelle om mer enn bare det som gjorde disse menneskene til nasjonalikoner.

Det håper jeg vil kunne oppleves som en meningsfull videreutvikling av den norske biografi-sjangeren. Både Sonja Henie og Roald Amundsen var så store kjendiser i sin tid at kjendisstatusen ironisk nok kanskje gjorde dem vanskeligere å komme nært innpå på ordentlig. Ikonet skygget for mennesket. 

  

 En gåtefull skikkelse 

Amundsen skildrer polfarerens liv gjennom flere årtier, hvilket stiller store krav til sminke og kostyme, men også til skuespilleren som gjennom kunsten skal projisere skildringobjektets sjel i ulike stadier av livet. Hva har vært de største utfordringene med å skulle portrettere Amundsen i flere forskjellige aldre?  

  – Jeg vil nok si at det å spille Roald Amundsen gjennom et helt liv i en film som dette er blant det mest krevende jeg har vært borti. Men det å få bli kjent med dette mennesket på denne helt unike måten, gjennom å skulle bli til ham i denne filmen har også vært en stor opplevelse. Det har vært uvanlig lange og intense dager i all slags vær og alle slags farkoster, fra hundesleder og skip til fly og luftskip. Og samarbeidet med et av verdens beste sminketeam har gitt meg noen helt unike muligheter, selv om det krevde uendelig antall timer i sminkestolen. Roald Amundsen er og blir en gåtefull skikkelse og jeg kan bare håpe at publikum vil dele to timer med oss i hans utrolige univers og at de finner noe der de kan sette pris på.

 

Hemmelig Moland-beundrer 

Pål Sverre Hagen er også premiereaktuell med 
Ut og stjæle hester. Filmen er basert på den internasjonale bestselgeren med samme navn og i regi av Hans Petter Moland. Pål Sverre Hagen og Hans Petter Moland har arbeidet sammen både på 
Kraftidioten og 
Flaskepost fra P hvor Moland har regi. Nå høstes altså fruktene av et nytt samarbeide samtidig som storfilmen 
Amundsen skal rulle over lerretet. Det er jo to forholdsvis ganske forskjellige filmer å være aktuell med samtidig, er det utelukkende berikende å skulle dekke et så bredt spekter av menneskeskjebner som skuespiller?

– Jeg har vært så heldig å få gjøre hele tre filmer med Hans Petter Moland og det er blant det fineste jeg har vært med på alle gangene. Jeg er rett og slett stor Moland-fan selv om jeg aldri ville innrømmet dette så han hørte det. Så når han spør så sier jeg ja uansett rolle. For min del er den navnløse mannen jeg spiller i ut å stjele hester en helt annen en den verdensberømte Amundsen, han ville nok aldri fått utdelt en norsk heltetittel.

 

  

Fra bok til film – Et nytt kunstverk vokser ut av det første  

Arbeidet med 
Ut å stjæle hester har også vært en utfordring i forhold til å adaptere en karakter fra en bok til filmrolle: 

– Det å gjøre en bok om til film er ikke nødvendigvis enkelt. Noe jeg tror er viktig, og som jeg opplever er en av Molands store styrker, er at han lager film på filmens egne premisser. Han finner hjertet, grunnfølelse i boka og lar et nytt kunstverk vokse ut av det første. Jeg tror det gjør at filmen kan bli en flott opplevelse både for dem som har lest boka og de som ikke har det.