Journal 64 er et riktig så hyggelig gjensyn med makkerparet Carl Mørck og Assad.

De tre første mordmysteriene bød på tre hvite menn som hadde hatt en dårlig barndom. Denne fjerde psykopaten er ikke engang utstyrt med en dårlig barndom. Han er bare en ond lege som går vitenskapelig til verks for å gjøre Danmark til et ”bedre” samfunn.

I Journal 64 følger vi to handlingsforløp skilt med nesten seksti år. Delvis er det den moderne historien der Mørck og Assad kommer på sporet av et meget makabert likfunn; Inne i veggen i en leilighet i København er det funnet tre mumifiserte og mishandlede kropper.

I den andre tråden av filmen, på begynnelsen av 1960-tallet, følger vi en ung jente som er forelsket i sin fetter. Deres forhold blir avslørt, og faren sender henne til Sprogø, en oppdragelses  for ”vanskelige piker». Kvinneanstalten Sprogø er ikke fiktiv – den eksistert helt frem til 1961.  Hit ble hundrevis av unge kvinner sendt i løpet av noen tiår – uten lov og dom fordi de var moralsk skadde og flere hundre av dem ble  tvangssterilisert ute fra en rasehygenisk tanke som hadde preget samfunnet helt siden trettitallet.

Jussi Adler-Olsens manus tar denne forferdelig delen av Danmarks-historien elegant over til vår tid i møte med fertilitetsklinikken og legen som drar rasehygienen inn i vår tid. Det hele er elegant formidlet av Christoffer Boe.

Hevnthrilleren springer elegant frem og tilbake mellom de to historiene og binder de sammen.
Journal 64 byr på intens spenning og overrasker stadig med nye vendinger. Det er to timer spenning uten dødpunkter.