En kompleks sannhet . dobbeltagenten og filmdivaen Sonja Wigert renvaskes i Ingrid Bolsø Berdals skikkelse på lerretet. 

 Sonja Wigert var berømt filmstjerne, sangerinne og elsket av publikum på 1940-tallet i Norge og Sverige. Da krigen brøt ut fikk hun et umulig oppdrag, å operere som dobbeltagent både for tyskerne og den svenske etterretningstjeneste og kom uhyre tett på rikskomissær i Norge, Josef Terboven.

Livet hennes etter krigen ville for alltid være preget av mistro helt til sannheten om hennes rolle i etterretningsarbeidet kom for en dag da det svenske sikkerhetspolitiets arkiver ble frigitt i 2005 – 25 år etter Sonja Wigerts død.

Turbulent liv

Norsk film har vært preget av mannsdominerte helteskildringer fra andre verdenskrig og et portrett av en kvinnelig helteskikkelse i norsk motstandssammenheng føles derfor mer enn betimelig. Nå kommer Spionen – filmen om Sonja Wigerts glamorøse og turbulente liv under krigen. Oppgaven om å formidle og renvaske den misforståtte historiske skikkelsen på det store lerretet hviler på den svenske regissøren Jens Jonsson som uttaler at sannhetsaspektet i filmen har vært en omskiftelig følgesvenn:

– Det finnes mange sannheter. Når man lager denne typen biografifilmer forsøker man å fortelle om en del av deres liv, og det kan godt være en vanskelig avgjørelse hva man skal velge å skildre. Det er jo inspirert av virkeligheten, vi vet ikke nøyaktig hva som ble sagt eller hvilke følelser hun rent faktisk hadde, man gjør en tolkning. Det finnes nok mange som har jobbet med hemmelig etterretning under krigen som vi ikke vet om og Sonja Wigert var jo en offentlig person. Det har nok vært vanskelig å kvitte seg med det dårlige ryktet etterfølgende, spesielt som dobbeltagent. Det har nok vært mange som har lurt på hvilken side hun egentlig stod på. Hva er sant og ikke sant? Det er komplekst.

En gavepakke av en skuespilleroppgave

Ingrid Bolsø Berdal er verdenskjent fra storserien Westworld, men er i høst norgesaktuell i rollen som den kontroversielle dobbeltagenten. Det er hennes første rolle tilbake i Norge, og det kan jo ikke akkurat mangle på tilbud for den populære Hollywoodstjernen.

– Hva fikk deg til å si ja til nettopp denne rollen?

– Det er litt morsomt at det er så mange som har den oppfattelsen, men jeg har faktisk aldri flyttet fra Norge. Jeg ble kjent med Sonja Wigerts historie og det helt spektakulære hun holdt på med. Hun var en av Norges aller største filmstjerner på 1940-tallet kombinert med den etterretningen hun gjorde var en gavepakke av en skuespilleroppgave.

-Hadde du noe forhold til Sonja Wigert før du begynte arbeidet med Spionen?

– Jeg visste ikke noe om Sonja Wigert fra før. For meg var det veldig spesielt å bli innviet i denne historien fordi det førte med seg så mange spørsmål. Hvorfor har jeg ikke visst om dette før? Hvorfor er det ingen som har laget noe om det her tidligere? Så har jeg lent meg veldig på Iselin Theiens biografi om Sonja Wigert, hun har jo gått dypt inn i det historiske materialet over lang tid. Da jeg leste boken ble jeg helt satt ut av flere årsaker. Ikke bare av den tekniske etterretningsdelen, men også en sårhet overfor at Sonja ikke fikk renvasket navnet sitt etter krigen.

 Samarbeidsprosjekt

 –Hvordan er det å skulle gestalte en historisk figur som har vært utsatt for en så stor kontroversiell misforståelse? Føler du et ansvar for å gjøre den sanne versjonen kjent for et stort publikum – hvordan påvirker det rolletolkningen?

– Jeg har valgt å ikke gå inn i de tankerekkene, eller på en måte har jeg selvfølgelig det, men jeg har kjent på en ydmykhet heller enn et ansvar. Materialet ligger jo her, for det er et utrolig godt manus i bunnen som Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland har skrevet. Jeg tror at hvis jeg ikke hadde hatt den filmerfaringen jeg har, så hadde jeg nok vært ‘reddere’ og sett på det som et større ansvar. Men jeg vet jo det at en filmfortelling er et stort samarbeidsprosjekt og jeg synes at manuset var så godt og gjorde jobben, så for meg handlet det mer om en ydmyk tilgang til materialet. Jeg har  respekt for meg selv som utøver og skuespiller, og hvis jeg skulle tenke for mye på ansvaret ville dette ødelagt den kreative utfoldelsen.

Hadde jeg gått for mye inn i det ville jeg miste kraften, og Sonja Wigert sto jo for lek, for livsbejaelse, for noe utpreget ambisiøst. Hun var stjerne, hun lot seg beundre og elsket det. Det er heller det jeg har valgt å gå inn i gjøre de tingene så godt jeg kunne. Det handler jo om å bygge litt sten for sten for sten av elementer og stole på de fagfunksjonene som er med. Det var veldig flott å møte Jens Jonsson som har regi og føle at han også har et alvor i forhold til historien. Så jeg følte meg helt trygg på at Sonja Wigerts historie var ivaretatt. Så jeg følte nok mer på en ivaretagelse. At det var et «samarbeidsprosjekt» mellom meg og Sonja Wigert – at «nå gjør vi dette sammen, jeg tar vare på deg i det her og så skal jeg gjøre det så godt jeg kan utifra en kreativ glede».

Tenkte mye på språket

–Det var veldig morsomt å høre at det som kan oppfattes som litt gammeldags språk for moderne ører ble brukt i filmen. Hvor bevisste har dere vært i arbeidet med tidsriktig språkbruk?

-Det er jo selvfølgelig et element og en oppgave å løse. Og et element som jeg faktisk tenkte veldig mye på, hun hadde et veldig spesielt språk. Det var blant annet veldig nasalt, og jeg tenkte på om det går an å spille en rolle sånn, eller om det vil det gjøre at det ikke blir troverdig for oss. Så der måtte vi ta en del valg. Jeg er jo oppflasket på psykologisk realisme og Stanislavskijs metode for fysisk handling, alt skal være ekte og gjennomlevd. Også kjente jeg med Sonja Wigert som karakter og menneske i kombinasjon med de fantastiske kostymene, hennes måte å være kvinne på, hvordan hun iscenesatte seg selv overfor menn og ikke minst alvoret i etterretningsarbeidet – at det var en mulighet for å dra på litt i måten å bevege seg på.

– Oppgaven var å finne skjæringspunktet for hvor mye er det mulig å dra på både i spillestil og ekstravagansa-diva-het, og samtidig ha en naturlig tilgang til et levd liv i bunnen. Når bikker det over til å bli overspill? Og når kjenner vi at det faktisk er et menneske bak alt dette? Og dette var ting som jeg og regissør Jens Jonsson snakket veldig mye om. Jeg synes jo det er morsomt å ta litt tak i det litt gammeldagse språket, men samtidig sørge for at det ikke blir en verfremdungseffekt.

Måtte skjønne historien

– Det må jo unektelig også ligge en del forberedelse i å sette seg inn i filmens historiske kontekst, hvordan grep du an den oppgaven?

 –Jeg hadde blant annet et møte med en historiker som heter Berit Nøkleby som skrev en biografi om Josef Terboven. Jeg måtte jo forstå litt mer om hvem han var og hva han betydde i historisk sammenheng. Jeg måtte forstå mer om hva krigen egentlig var. Det er jo naivt det jeg sier nå, jeg er jo vokst opp med fortellinger om andre verdenskrig, vi har jo hatt om det på skolen og brødrene til min mormor satt på Grini på grunn av motstandsarbeide, så det er blitt fortalt historier om perioden i min familie fra jeg var liten. Samtidig har det vært en slags fabel. Jeg har virkelig våknet opp i forhold til at det faktisk har skjedd. Hva en sånn invasjon av Norge gjorde for menneskers liv, det måtte jeg sette meg inn i. Det er kanskje naivt, men det er jo en gang sant, så jeg må jo stå for det.