«Spionen» – Et forenklet dobbeltspill
3Total vurdering

Sonja Wigerts historie fortjener å bli bedre kjent, men hadde også fortjent en mer engasjerende og omfangsrik gjenfortelling.

Historier fra andre verdenskrig har vist seg å være en suksessformel for norsk film, og det skulle bare mangle at det nå kommer en storfilm om en av de kvinnelige heltene fra krigens dramatiske dager. Spionen forteller dessuten om en person som så absolutt er verdt å trekke fram i så måte, da det lenge var ukjent at hun faktisk gjorde en heltemodig innsats – for de allierte, ikke for okkupasjonsmakten.

Spionen (2019) 1h 50min | Thriller | 18 October 2019 (Norway) Summary: Sonja Wigert is a diva and star in Stockholm when WW2 breaks out, rapidly getting attention from the Nazi officer Josef Terboven. She's then recruited by Swedish intelligence as a spy, but Terboven makes her spy on the Swedes.
Countries: NorwayLanguages: Norwegian, English, Swedish, German

Som de fleste vel har fått med seg, handler filmen om den norske skuespilleren Sonja Wigert (spilt av Ingrid Bolsø Berdal), som var et stort navn på denne tiden. I begynnelsen av filmen forsøker hun å fortsette skuespillerkarrieren i både Norge og Sverige uten å ta stilling til den politiske situasjonen – som inkluderer å medvirke i den senere landssvikdømte regissøren Leif Sinding (Anders T. Andersen) sin film Kjærlighet og vennskap (1941).

Dobbeltagent

Når Wigert blir kontaktet av svensk etterretning (først og fremst representert av Rolf Lassgård) for å spionere på sitt nye bekjentskap rikskommissær Josef Terboven (Alexander Scheer) sier hun først nei, men lar seg verve etter at hennes motstandsmannsfar blir arrestert. Etter hvert vil også Terboven ha henne til å spionere for seg, og med det blir hun såmenn dobbeltagent. Kontakten med okkupasjonsmakten har gitt Sonja Wigert et ufortjent «stripete» ettermæle som kollaboratør, og som først har blitt skikkelig dementert etter at svensk sikkerhetstjeneste på 2000-tallet frigjorde dokumenter om hennes sanne virke – lenge etter at hun døde i 1980.

Fremragende Bolsø Berdal

Regien er ved svenske Jens Jonsson, som etter flere glimrende kortfilmer og den særegne miniserien God morgon, alla barn spillefilmdebuterte med Ping-pongkingen i 2008. Jeg skal innrømme å ikke ha sett sistnevnte film, men var svært begeistret for hans andre spillefilm Snabba Cash – Livet Deluxe (2013), den tredje og beste filmen i Snabba Cash-serien.

Etter dette har han regissert flere tv-serier, som blant annet Jegerne, uten at jeg nødvendigvis skal gi dette skylden for at Spionen er overraskende lite særpreget i uttrykket. Her viser Jonsson seg mest som en stødig og effektiv håndverker, men skal ikke minst berømmes for sin skuespillerinstruksjon. I særdeleshet gjør Bolsø Berdal en fremragende prestasjon i hovedrollen, både på østlandsk, svensk, tysk og engelsk samt syngende, som nok vil bli stående blant høydepunktene i hennes karriere.

Aldri skikkelig spennende

Hun gir en dybde og kompleksitet til filmens Wigert som ellers er nokså fraværende i Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røynelands manuskript (for øvrig samme forfattere som skrev manuset til Kongens nei). Underveis får man nemlig en økende fornemmelse av at en mangesidig historie har blitt i overkant sterkt forenklet, som når hovedpersonen uttaler at hun har blitt et annet menneske, uten at vi helt har rukket å erfare det samme.

Oppdragene hun får av svenskene og tyskerne er påfallende like, selve spioneringen blir mer eller mindre redusert til å rote fram fotografier i skrivebordsskuffer – og Wigert havner aldri i fullt så massivt press som vi forventer ut fra de motstridende rollene hun har tatt på seg. I tillegg glir sentrale karakterer som Terboven stille ut av historien, og med det forsvinner også mye potensiell intensitet.

Skuffende nok blir Spionen aldri skikkelig spennende, selv om utgangspunktet burde være mer enn pustberøvende nok.

Potensial til mini-serie

Slik filmens estetikk har mye til felles med tv-serier der flere episoderegissører er involvert, hadde historien trolig fortjent å heller bli utbrodert til serieformatet. Gjerne en miniserie, som like fullt ville ha lengre spilletid enn denne filmens snaue to timer.

Med en treer på terningen kan jeg ikke egentlig anbefale filmen, men jeg håper likevel at folk ser den – både på grunn av Ingrid Bolsø Berdals sterke rolletolkning, og fordi Sonja Wigerts historie fortjener å bli bedre kjent. Men den hadde definitivt også fortjent en mer engasjerende og omfangsrik gjenfortelling.

Delta i diskusjonen