Det er ingenting som definerer film på 2000-tallet som spesialeffekter, men visste du at spesialeffektenes historie går langt tilbake i filmhistorien? Det som skulle bli CGI hadde nemlig sin spede begynnelse allerede ved filmmediets fødsel.

Fra illusjonisme til dataanimasjon

Helt siden filmhistorien begynte i 1897, med verdens aller første filmvisning, har mediet tatt spesialeffekter i bruk. De første spesialeffektene ble brukt av illusjonisten Georges Mèlies, som med farvetinting, dobbelteksponering og animasjon, var en sann pioner, ikke bare innenfor filmindustrien, men også innenfor spesialeffekter. Primitive spesialeffekter la grunnlaget for den revolusjonen vi kan se på skjermen av visuelle effekter og utpregede spesialeffekter i dag.

Denne arven er blitt videreført gjennom filmhistorien, og spesialeffekter og det som senere skulle bli til dataanimasjon, fikk for alvor et friskt pust fra regissører som Stanley Kubrick som skapte rommesterverket 2001: En romodyssè (1968) og George Lucas som skapte Star Wars-trilogien fra 1977-1983.

Forskjellen mellom visuelle effekter og spesialeffekter

Det finnes faktisk en forskjell mellom visuelle effekter og spesialeffekter, men hva er den egentlig? Når vi snakker om visuelle effekter er det i stor grad snakk om effekter som legges på filmen i etterkant av innspillingen, mens spesialeffekter kan være alt fra rekvisitter, pyroteknikk, kulisser, kostyme, proteser og lignende, som blir en del av filmen allerede under innspillingen.

Hvis vi ser nærmere på en film som Christopher Nolan’s Interstellar (2014), er det spesialeffektene som mange mener bidrar til å gjøre filmens intergalaktiske dimensjoner mer realistiske. Filmen er ikke helt blottet for dataanimasjon, men det er de praktiske effektene som blir laget ‘i kameraet’, som gjør filmen troverdig, både for skuespillere og publikum. Et godt eksempel på dette er når de sitter i romskipet på vei til et annet stjernesystem, og det vi som publikum ser utenfor vinduene av stjerner og verdensrom, er også det skuespillerne ser (som en praktisk effekt) under filmens tilblivelse. Dette bidrar altså til å gjøre et abstrakt univers mer håndfast, både i tilblivelse og resultat. Derfor er det en splid blant filmhåndverkere som dyrker CGI-visuelle effekter og de som dyrker praktiske, spesialeffekter.

Det å i stor grad bero seg på spesialeffekter går ofte hånd i hånd med andre håndverksmessige tendenser i tiden, som å filme på fysisk film i stedet for digitalt. Det er med andre ord snakk om et estetisk skille mellom dataanimasjon vs. praktiske effekter som beveger seg utover effektene i seg selv. Det er to helt forskjellige måter å lage film på som gir et utpreget forskjellig resultat.

Visuelle effekter og spesialeffekter på 2000-tallet

Opp gjennom 2000-tallet har vi sett filmer hvor estetikken er sterkt inspirert av internettspill med sterke farger for å fange oppmerksomheten. Denne formen for estetikk kan vi se et godt eksempel på Betsafe casino på nett. De siste årene har vi altså også sett en oppblomstring blant filmhåndverkere om å gå tilbake til tradisjoner hvor man bruker praktiske effekter og kombinerer dem med dataanimasjon, i stedet for å skape hele filmer i etterkant av innspillingen, hvilket for eksempel var tilfellet med James Cameron’s Avatar (2009).

Filmindustrien i dag

Den tendensen vi ser aller tydeligst nå, er at både filmer som er utelukkende basert på VFX, visuelle effekter og filmer som i stor grad beror seg på praktiske spesialeffekter lever side om side og henvender seg til vidt forskjellige målgrupper. I en tid hvor alt er hyperdigitalisert og vi jakter autensitet, ser vi også en tydelig tendens til at filmconnoisseurer flokker seg om å bevare fysiske formater og produsere film på film. Dette ser vi helt tydelig med tendensen om at nye storfilmer, som eksempelvis Phantom Thread (Paul Thomas Anderson, 2017) og Joker (Todd Phillips, 2019) vises i det forjettede formatet 70mm.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen