Noen ganger kommer det filmer som er vanskelige å kategorisere. Da blir jeg som regel glad. Det er alltid spennende å se filmskapere tråkke i ukjente spor og bryte konvensjoner.

Dette er også min første tanke når jeg setter meg ned for å se den nye Kaufman-filmen. Ja, faktisk alt det regissør Charlie Kaufman har hatt en hånd på. Og tanken holder seg gjennom filmen. Selv om jeg ikke liker alt i den like godt.

Her tas vi med på en underlig reise. Den begynner i en liten by i Oklahoma, USA. Et ungt kjærestepar er på vei i bil i snøværet for at hun skal få hilse på hans foreldre som bor et sted ute i ødemarka. Lucy (som også har andre navn etter hvert) og Jake har ikke vært sammen så lenge, og hun tenker allerede på å gjøre det slutt.

En annerledes regissør

Kaufmann er en annerledes regissør. Iallfall i den forstand at han stadig finner på nye og som regel ganske spennende vinklinger på stoffet sitt. En Kaufman-film er aldri rett fram og firkantet i formen. Et Kaufman-manus er overraskende og ofte med innslag av surrealisme.

Og det er særlig på manussiden vi er blitt kjent med ham tidligere, med manuset til Spike Jonzes Being John Malkovich (1999) som det store gjennombruddet. Etter hvert har Kaufman inntatt regissørstolen, og vi stiftet bekjentskap med ham sist i den fine animasjonen Anomalisa (2015).

I denne hans tredje spillefilm som regissør, har han tatt utgangspunkt i Iain Reids roman med samme tittel, fra 2016. Kaufman har fulgt hendelsene i boka relativt tett et godt stykke på vei, men dikter friere mot slutten.

Det er et underlig univers vi inviteres inn i. På ett nivå, og særlig i den innledende bilturen, er vi i hovedsak i en realistisk verden. Men når paret kommer fram endrer dette seg. Ikke fullt og helt, men delvis. Iain/Kaufman leker seg med tidsoverskridelser, eksistenser som går over i hverandre og annen moro. Noe av det får en fin uhyggestemning ved seg, mens annet appellerer mer til humoren. Filmen fortelles i tre akter, der bilturen og middagen hos Jakes foreldre utgjør de to første. De mest intense scenene er de som utspiller seg hjemme i Jakes barndomshjem. Her er uhyggen snikende, selv om foreldrene er vennlige. Jakes forhold til foreldrene viser seg å være sammensatt, og vi begynner å ane en uro på hans vegne.

Den siste akten er det som skjer etterpå, og det skal ikke beskrives nærmere her – annet ved å nevne at denne delen er svakere enn midtpartiet, delvis fordi den blir mer utydelig. Kaufman velger ikke et klassisk plot som rydder og ordner i den siste delen, han gjør nærmest det motsatte. Vi stiller oss spørsmålet; hvilke av disse karakterene eksisterer, egentlig? I tillegg til de tre aktene er vi i korte glimt invitert inn i et parallelt tidsløp gjennom hele filmen der vaktmesteren på Jakes barneskole er hovedkarakteren. Her ligger også nøkler til helheten i fortellingen.

Kaufman velger et low fi bildeuttrykk med trange bilder og duse farger. Bilscenene er filmet utenfra gjennom snøværet og delvis snødekte bilvinduer. Det delvis ordrike manuset kunne faktisk fungert på en teaterscene, men fungerer også filmatisk fordi dybden i det styrkes av det estetiske uttrykket Kaufman har valgt. De fire hovedrollene spilles godt av Jessie Buckley og Jesse Plemons (det unge paret) og Toni Colette og David Thewlis (det eldre paret).

Et underlig univers

I am Thinking of Ending Things viser oss et underlig univers. Det er en film mange vil finne for vanskelig, gitt alle dens løse tråder. Iallfall vil det vanlige grøsserpublikummet, hvis det finnes noe slikt, føle at noe mangler. Og at det som har kommet i stedet ikke forsvarer sin plass på tross av at flere kjente sjangergrep er anvendt: ung kvinne alene i mørket, naturkrefter som skaper en kvelende ramme og hus med mørk kjeller. Andre vil tenke at det nettopp er alle de merkelige innslagene som er selve fortellingen. At oppfinnsomheten og tolkningsrommet gir filmen dens styrke. Kaufman nekter seg nemlig ingenting. Vi får til og med ballett, animasjon og musical.

I am Thinking of Ending Things kan oppleves forvirrende, ja kanskje også forvirret. Likevel er Kaufmans siste film fascinerende – den er på sitt vis helstøpt og engasjerende. Den er et eksistensielt drama tilsynelatende uten noen klar retning der vi involveres i kreativ fortellerglede. Noe av dens fortelling formuleres i Lucys tanker når hun sier til seg selv at hun ikke tror på ideen om at vi beveger oss gjennom tiden, men heller at vi mennesker er stasjonære og at tiden flyr gjennom oss. Jake gir også noe av sitt indre i sin hjelpeløse higen etter kjærligheten. Og dermed blir det også en retning på det hele.

Kanskje er filmen mest passende for folk som kan like både grøss, surrealisme og eksistensiell filosofi? Jakes fortelling om seg selv inneholder alt dette.

Filmen er produsert av Netflix og har premiere 4. september.