Spionens kone er en gripende historie fra begynnelse til slutt. Filmen er en hitchcocksk thriller som lekent blander sammen et historisk drama og romantikk.
Den japanske veteranen Kiyoshi Kurosawa stakk av med Sølvløven for beste regissør på fjorårets filmfestival i Venezia for Spionens kone. Dette er Kurosawas første historiske drama.
Det er 1940. Japanske styrker har herjet i Kina og okkupert Mandsjuria, men krigen med vestmaktene har ennå ikke brutt ut. I byen Kobe bor den velstående forretningsmannen Yusaku Fukuhara (Issey Takahashi) og kona Satoko (Yū Aoi). De lever det gode liv. I en tid med økende fremmedfrykt bruker han vestlige klær, fyller villaen sin med vestlige møbler og forkaster lokal whisky til fordel for importerte merker og møter åpent med britiske venner.
Motstand
Yusaku står mot krigsparanoiaen som griper nasjonen. Fritiden bruker han til å lage amatørfilmer med sin kone Satoko, som den fryktløse heltinnen. Hennes barndomsvenn, politioffiseren Yasuharu (Masahiro Higashide) beskytter dem mot offisiell misbilligelse, men hvor lenge skal paret friste skjebnen? Han advarer henne om at vestlig smak og interesser er farlige i det nåværende politiske klimaet, men Satoko nekter å ta ham på alvor.
Rett etter drar Yusaku til det japansk-okkuperte Mandsjuria på forretningsreise. Han bringer tilbake en mystisk japansk kvinne og visse opplysninger den japanske staten ønsker å holde hemmelig. Yusaku er motstander av Japans militaristiske regime og bestemmer seg for å gjøre denne informasjonen kjent for omverdenen. Først sjokkert over planen hans – som noen vil kalle forræderisk – ender Satoko med å støtte ham helhjertet. «Hvis du er spion, er jeg kona til en spion,» sier hun. Det fører Satoko og Yusaku inn i en verden av drap, tortur og svik.
Paranoia
Spionens kone tar oss inn i en verden full av skjulte agendaer. Selv om filmen foregår under andre verdenskrig er det ingen krigsfilm. Borte er de actionfylte scenene og lydene fra skytevåpen og krigsfly som er typiske i krigsfilmer. I stedet foregår en psykologisk krigføring mellom folk i Kobe. Alle følger nøye med på hverandre. Kurosawa slipper oss inn i en verden som koker av frykt og angst, der muligheter for svik lurer i hvert hjørne.
Paranoiaen som pulserer gjennom filmen er mulig takket være en regi og bruk av teknikker som minner om Hitchcock, som Kurosawa selv sier er en av dem som har påvirket om mest filmatisk. Ukonvensjonelle kameravinkler og innramming får det til å virke som om vi, seerne, er de som gransker karakterenes ord og handlinger. Kurosawa vet nøyaktig når han skal øke frykten og angsten i en scene. Han koreograferer også karakterene sine som om de er sjakkbrikker på et sjakkbrett.
Kurosawa er mest opptatt av de psykologiske og moralske kampen i krigen, hva mennesker i rettferdighetens navn vil gjøre noe for å oppnå sine mål. Nesten alle karakterer er blottet for personlighet. De eneste unntakene er Satoko og Yusaku, spilt av Issey Takahashi og Yū Aoi – deres kjemi er fascinerende.
Spionens kone er mer enn bare ren underholdning. Den tar oss til et samfunns hvor fasaden og lojaliteten er grunnpilarer – og som til sist bryter sammen. Kurosawa tar oss inn i en moralsk laybrint som vil gå hjem hos enhver Hitchcock-elsker.