Judas and the Black Messiah føyer seg inn i en nyere og historisk viktig utvikling hvor fokus på de afroamerikanskes historie har fått en mer sentral plass i Hollywood. Filmen har vært tilgjengelig på strømming en stund, men er først nå tilgjengelig på fysisk format i Norge.

Judas and the Black Messiah (2021) er siste film i Hollywoods nyvunne fokus på mangfold og de afroamerikanskes fortelling i USA. Filmen fikk stor oppmerksomhet da den ble nominert til seks Oscar-priser. Den vant kun to med beste sang og beste mannlige birolle. Om du ikke allerede har solid kunnskap fra historien er dette en film du bør se med minst mulig forhåndskunnskap.

Emneknaggen #OscarSoWhite var en kritikk mot stemmegiverne som besto av 92% hvite og 75% menn og et ønske om mer mangfold i Oscar-nominasjonene i 2015. Mens Selma (2014) vant en pris skulle de store Hollywood-studioene ta til seg kritikken og etter hvert løfte frem talenter med annen hudfarge. Siden har Straight Outta Compton (2015) banet forsiktig vei før Moonlight (2016) vant for beste film, beste adapterte manus og beste mannlige birolle. I 2019 vant Green Book (2018) prisen for årets beste film og illustrerte at film med tema raseproblematikk nok en gang kan vinne.

Ny filmatisk bølge

Judas and the Black Messiah har vært i anmarsj siden brødrene Kenny og Keit Lucas pitchet inn prosjektet i 2013 og det er utvilsomt at det er de siste års utvikling som har gjort det mulig å lage filmen som har fått distribusjon gjennom Warner Bros. Pictures. Det er omtrent et år siden demonstrasjoner og opptøyer spredte seg til flere amerikanske byer. Dette var ytterligere et av mange elementer i en lang rekke som har bidratt til det som utvilsomt er en filmatisk bølge tilknyttet borgerrettighetskamp.

Judas and the Black Messiah handler om Black Panthers-bevegelsen i Chicago i årene 1968-1969 med fokus på miljøet rundt deres fremskutte leder Fred Hampton. Chicago er USAs mest segregerte by og bevegelsen jobber for å bedre kår for afroamerikanere, spesielt er de utsatt for politivold. Amerikanske myndigheter, representert av FBI og J. Edgar Hoover, anser dem som landets største trussel og ønsker å hindre fremveksten av en ny messias etter drapet på Martin Luther King Jr.

FBI-agenten Roy Mitchell ser en gyllen mulighet da han gjennomfører et avhør med den småkriminelle og upolitiske tyven Bill O´Neil. Mot at han ikke sendes bak lås og slå i mange år får han muligheten til å holde Mitchell informert om hva som skjer på innsiden av Black Panthers. Som informant skal han komme tett på Hampton og holde dem informert om bevegelsen som er i ferd med å bli en væpnet revolusjonær bevegelse.

O´Neil får kallenavnet Gærne Bill og blir raskt en av deres betrodde aktivister og snart er bevegelsen stadig større når de slår seg sammen med undertrykte hvite rednecks, kriminelle puertoricanere samt gjengen Crowns. Situasjonen tilspisser seg, Black Panthers havner stadig i klammeri med politiet, Hampton havner i fengsel, men det legger ingen demper på grupperingen.

Inspirert av The Departed

Judas and the Black Messiah føles ganske befriende og løsrevet fra Hollywoods sedvanlige forutsigbare fortellerstruktur. Til tider leker den med det halvdokumentariske og låser seg ikke til noen faste rammer. Samtidig er det den klassiske historien om en person som stadig vikler seg dypere inn i et nett han ikke klarer å komme seg ut av. Inspirasjonen har åpenlyst kommet fra The Departed (2006), igjen en nyinnspilling av den mesterlige Hong Kong-filmen Infernal Affairs (2002).

Det meste gjøres riktig med en interessant historie fortalt med riktig innfallsvinkling. Med noen på innsiden kan den samtidig minne om Spike Lees BlackKklansman (2018). Den blir aldri kjedelig og tar ny retning med overraskende plotvending. Filmen har en dessuten en nydelig tidskoloritt. Den er filmet i Cleveland hvor det tydeligvis har skjedd fint lite med fasadene siden 1960-tallet. Filmfotograf er Sean Bobitt som er fast fotograf for Steve McQueen.

Det er svært medrivende spill fra filmens cast. Selv om det var Daniel Kaluuya som vant Oscar for beste birolle som Hampton, føles det som at det er LaKeith Stanfield i rollen som O´Neal som er filmens fremste skuespiller. Martin Sheen spiller på sine eldre dager J. Edgar Hoover mens Jesse Plemons, kjent fra andre sesong av TV-serien Fargo, spiller FBI-agent Roy Mitchell. Hans karakter henviser stadig til hvordan han oppklarte forsvinningen til tre unge borgerrettsforkjempere i Mississippi, mesterlig filmatisert i Alan Parkers Mississippi Burning (1988). Han mener at Black Panthers bare er en ny variant av Ku Klux Klan, men på den andre siden stiller filmen spørsmålstegn på hvor grensen går mellom krig mot terrorisme og ren rasisme.

Regien er ved Shaka King som er en god venn av Ryan Coogler. Coogler slo gjennom med den svært gode Fruitvale Station (2013) før han ble mer kjent som regissøren av Marvel-filmen Black Panther (2018). Coogler dannet produksjonsselskap og produserte sin regissørvenn Shaka Kings Judas and the Black Messiah og dermed har filmen vært kvalitetssikret gjennom hele prosessen.

Solid biografisk film

Det er et solid biografisk og historisk drama som er sluppet på riktig tid hvor dens innhold er brennhet. Judas and the Black Messiah fungerer som en perfekt kompanjong til allerede gode filmer som Fruitvale Station, Selma, BlacKkKlansman og ikke minst Kathryn Biglows Detroit (2017). Fred Hampton dukker også opp i The Trial of the Chicago 7 (2020), men den fremsto dessverre mer som en noe flåsete komedie.

Judas and the Black Messiah kan strømmes hos SF Anytime, Blockbuster, Viaplay og iTunes. Den er også tilgjengelig på DVD. Les også Topp 5: de beste filmene om opptøyer