«Zappa» - Frank Zappa - eksperimentalist og satiriker
4Total vurdering

Zappa tar på seg å fortelle historien om Frank Zappa. Den forteller mye som er interessant, men på ingen måte hele historien.

Vi har sett det før, når den gjenlevende familien skal fortelle om store menn og kvinner, blir resultatet ofte pyntet på, skjevt og mindre interessant enn om de overlater til andre å ta tak i det biografiske stoffet. En av filmens produsenter bærer navnet Ahmet Zappa. Han er, ganske riktig og passe forutsigbart, Franks sønn.

Den fortellingen vi får her er om den livslange dedikasjonen kunstneren har til sin kunst. Og når vi ser på Frank Zappa, ser vi en mangfoldig kunstner, som foruten musikk også jobbet i andre sjangere, som film og teater. Vi får mye om dette, og her er den viktigste kvaliteten i filmen. Ikke minst blir vi presentert for mangfoldet i Frank Zappas musikalske univers. Det er nok som rockemusiker med sterkt innslag av jazz han er mest kjent. Men Zappa komponerte også for større orkestre – både det vi ofte kaller klassisk musikk og eksperimentell musikk. Og hans bidrag til rocken handlet mer om å prøve ut nye former enn det mange rockemusikere gjør, nemlig å rendyrke en spesiell mal.

Vibrafonisten og perkusjonisten Ruth Underwood får en relativt stor plass i filmen. Det er bra. Hun kjente Zappa og hun forsto hans musikalske prosjekt: Zappas lekegrind, hans kreative verksted – hans firma. En stadig foranderlig enhet som ble satt sammen etter sjefens omskiftelige valg og høye krav. The Mothers of Invention var ikke et band i klassisk forstand, det var de musikerne Zappa til enhver tid ansatte for en periode. Ruth Underwood var ellers med i bandet da Zappa besøkte Kalvøyafestivalen i 1973 og de ga en konsert som mange fremdeles snakker varmt om.

Midtpunkt

Frank Zappas privatliv er nok mindre kjent enn hans musikk. Her får vi et innblikk i den delen også. Zappa-familien var et midtpunkt i kunstnermiljøet i Laurel Canyon. Filmen forteller fram et bilde av den mannlige kunstneren som elsker sin familie, men som hele tiden overser dem i den hverdagen som hans kunstneriske virke krever. Og rockemusikeren som elsker sin kone, men er storforbruker av groupies når han er på turne. Kona Gail forteller om dette.

En morsom familiehistorie ligger bak den eneste låta Zappa fikk en større hit med. Datteren Moon legger på et tidspunkt et brev til faren under døra i hans hjemmestudio. Der skriver hun: «Hi! I´m 13 years old. My name is Moon. Up until now, I have been trying to stay out of your way while you record”. I brevet ber hun om å få synge på en av hans innspillinger. Det førte til en single, der far og datter sang sammen; «Valley girl».

Fra de senere årene i livet til Zappa får vi hans siste konsert der han spilte gitar (Praha 1989) og hans aller siste konsert, «The Yellow Shark» med orkesteret «Ensemble Modern» (1993), da som dirigent til egenskrevet musikk.

De senere komposisjonene skiller seg fra det mest kjente rockestoffet. Men vi kjenner igjen komponistens uttrykk. Zappa samarbeid med samtidsmusikerne i Kronos Quartet er kanskje ikke like kjent for det store publikummet. Her får vi et innblikk.

Klare mangler

Zappa har to klare mangler. Den forteller ikke grundig nok om hva som skapte musikerens særegne og mange ganger skrudde stil. Og den forteller nesten ingenting om poeten Frank Zappa. Til det første; jeg forstår ikke at det er mulig å fortelle om Frank Zappa uten å gi mer enn rundt 20 sekunder om kameraten Don. Det handler selvfølgelig om Don van Vliet. Captain Beefhart, altså. De spilte sammen allerede på femtitallet. Filmen forteller om sterk inspirasjon fra svarte bluesmusikere, som Johnny «Guitar» Watson og Elmore James. Men uten sitt særegne og søkende kompaniskap med van Vliet fra ungdomstiden og en del år framover, hadde Zappa kanskje aldri utviklet sine stilmessige særegenheter. Zappas grenseoverskridende forhold til sin egen kunst ble skapt i denne perioden, antakelig særlig i de første fem årene av sekstitallet. Denne perioden tematiseres i filmen. Og det stemmer at en sterkt utviklende trend i den amerikanske undergrunnskulturen var vesentlig. Men hvordan? Det får vi ikke svar på.

Og hva med tekstene til Zappas musikk? Mange av dem var ganske eksplisitte og de utfordret den amerikanske borgerlige finfølelsen. Kanskje særlig fordi de beskrev utilslørte seksuelle temaer. Vi blir altså vitner til at Zappas sønn delvis gjemmer bort denne siden av faren. Frank Zappa var en satiriker som ikke lot en del sjanser gå fra seg til å kommentere på det amerikanske samfunnet. Det gjorde han noen ganger svært eksplisitt, andre ganger valgt han en mer surrealistisk form. Ett sted i filmen sier han at hovedprosjektet er «to stir up America». Forbindelsen til Beat-poetene burde vært behandlet i filmen.

Rikholdig privat arkiv

Et par ganger får vi et blikk inn i Frank Zappas rikholdige, private arkiv. Vi får se hyllemetre med innspillinger og tekstlig materiale – sirlig ordnet. Her er det antagelig mye å øse av. Og hvis jeg skjønner det rett, er en del av det vi ser i filmen hentet derfra. Men det er nok mye mer materiale i dette arkivet enn som så. Gail Zappa har gitt ut mye musikk herfra etter mannens død.

Det er mange godsaker i denne filmen, særlig for Zappa-fans. Men det er lett å få en følelse av at det hele er ganske så kontrollert. Det taler mot filmen. Det taler mot en film om Frank Zappa. Skal man se film, slik Zappa selv likte den, kan den nesten tre timer lange «Baby Snakes», som han laget sammen med animatøren Bruce Bickford i 1979, være et bra sted å begynne (deler av den ligger på Youtube). «Baby Snakes» er søkende og konstant omskapende. Som Frank Zappas musikk.

Men kanskje er det urettferdig å kreve en liknende filmatisk stil i filmen om Zappa. Kanskje er det helt i orden med en mer rettlinjet fortelling. Hvis vi velger den vinklingen, har vi drøye to timers interessant – om enn noe polert – framstilling av kunstneren Zappa å se fram til. En av de sentrale kvalitetene i «Zappa» er at den ikke forsøker å skape et heltebilde av artisten, men heller forteller om hans kunstneriske søken.

Frank Zappa døde i 1993, 52 år gammel. Vi kan bare fantasere over hva han ville arbeidet med hvis han hadde fått de neste 40 årene, fram til i dag.

Delta i diskusjonen