Cecilie A. Moslis vintereventyr i form av gjenfortolkningen av den høyt elskede juleklassikeren Tři oříšky pro Popelku (1973), har mer å by på enn hva mange kanskje kunne frykte.
Det er ikke så rart at dette er en av årets filmer det er knyttet aller mest spekulasjon og forventninger til, og desto mer gledelig er det at det er blitt en fullverdig familiefilmfortelling.
Det har vært et strålende år for norske barne- og familiefilmer og Tre nøtter til Askepott er en vellykket (jule)avslutning på mange måter.
En god familiefilm skal gjerne ha flere lag, så man kan nyte filmopplevelsen både som barn og voksen. Det er ingen tvil om at det nostalgiske forholdet de fleste voksne nordmenn har til fortellingen fra originalen, er en medvirkende faktor her, og et allerede eksisterende lag i seg selv, men det er også andre elementer som gjør det til en god filmopplevelse på flere nivåer.
Birollene er flyktige i Tre nøtter i Askepott, men vi finner stjerner som Kristofer Hivju, Jonis Josef og Nader Khademi i mindre roller, hvilket i tillegg til å tilføre et lag av humor, også blir en form for ‘hvor er Willy’ for eldre generasjoner, som får se kjente stjerner i uvant små roller.
Men det aller viktigste er jo selvfølgelig at det er en film som fungerer for målgruppen. Filmen har fått aldersgrense 6 år, og det er nok utvilsomt fordi Ellen Dorrit Petersens rollefortolkning av den onde stemoren blir litt i skumleste laget for de minste. Når det er sagt, er det tydelig at Dorrit Petersen har lagt mye arbeid i å gi karakteren dybde, selv om det ikke er en utpreget nyansert karakter (undertegnede fikk flashbacks til den norske barneskrekkfilmen Lille Frøken Norge, med Ingrid Lorentzen som ond stemor). Mer nyansert er dog nyinnspillingens versjon av stesøsteren Dora, spilt av Ingrid Giæver, som får utfolde sitt komiske talent i tillegg til å portrettere stesøsteren som underkuet og redd for den dominerende stemoren – ikke bare ondskapsfull og bortskjemt.
Eventyrfortelling for 2021
Tre nøtter til Askepott bærer tydelig preg av at man har analysert og dekodet hva som har gjort originalen sjarmerende, forsøkt å fange essensen og skape en eventyrfortelling passende 2021. Det har i stor grad lykkes. Dette manifesteres spesielt gjennom Askepottkarakteren (Astrid S er utvilsomt et funn som skuespiller). Cecilie A. Moslis stødige regihånd har klart å fremmane mer enn bare en helstøpt eventyrheltinne i Astrid Smeplass’ Askepott, hun har skapt en god rollemodell. Prinsen (Cengiz Al), får også langt mer å spille på i denne versjonen enn i originalen, og kjemien mellom hovedrollene vitner om grundig karakterarbeid.
Kostymene (av Flore Vauville) er et sirlig sammensurium av historiske perioder med utgangspunkt i renessansen tilført tydelige innslag av eventyr og magi – og stor detaljrikdom. Det faktum at de mange estetiske elementene, både i kulisser og kostyme, fremstår som skreddersydd til filmens forestillingsverden, sørger for at filmen innebærer et særpreget uttrykk og univers, med en tydelig visuell rød tråd og gjennomført helhet. Bruk av naturmaterialer som silke, ull og (gjenbruks)pels bidrar også til å gi bildene et teksturert uttrykk.
Nordisk uttrykk
Det legges ingen skjul på at filmen er ekstremt veldreid Norgesreklame, med episke landskaps- og naturbilder av filmfotograf Trond Tønder. De særnordiske elementene i filmen er noe av det som skiller nyinnspillingen vesentlig fra den østtysk-tsjekkiske originalproduksjonen, og både nordlys og fjellandskap gjør seg utmerket godt som billedskjønne kulisser.
Det er heldigvis også en reklameplakat med fokus på mangfold. Dette fokuset kan stundevis fremstå litt vel ‘flinkt’, som var det skapt ut ifra en møysommelig sjekkliste, men dette kan unektelig også være en følelse som oppstår, nettopp fordi etnisitets-, seksualitets- og funksjonsmangfold er så rungende fraværende i de fleste andre (og spesielt norske) filmfortellinger vi ser.
Tre nøtter til Askepott er blitt en fornøyelig familiefilmfortelling som fint kan stå på egne ben, til tross for at den lener seg tett opptil originalen. Et par replikker som har sneket seg ordrett med fra original til nyinnspilling vokser litt i munnen på skuespillerne og overordnet sett fremstår fortellingen litt glatt og kalkulert. Filmmusikken er storslått og episk, men skuffende anonym.
Undertegnede kunne ønske seg mer musikalsk særpreg underveis som kunne binde filmen sammen på samme måte som det visuelle uttrykket i mye større grad lykkes med. Bruk av temamusikk er nok et av de ubrukte elementene fra originalen som med fordel kunne ha stått modell for gjenfortolkningen.
Cecilie A. Moslis åpenbart gode håndlag med skuespillere som regissør, utrente så vel som skolerte, bidrar til å gjøre henne til en spennende ny registemme i spillefilmsammenheng. De som eventuelt har gledet seg til å hate Tre nøtter til Askepott må gå sultne fra bords – det er det hvert fall ikke kvalitetsmessig grunnlag for.