Selv til Roland Emmerich å være, er katastrofe-sci fi-filmen Moonfall i overkant lite troverdig. Men kanskje er det positivt, med tanke på hvor utbredt konspirasjonsteorier har blitt i det siste.
Regissør Roland Emmerich har aldri vært fremmed for å hente inspirasjon fra konspirasjonsteorier, enten det er Maya-kalenderens spådommer i 2012, de utenomjordiske som bygget pyramidene i Stargate eller det myteomspunne Area 51 i Independence Day. I det nye katastrofe-science fiction-eposet Moonfall gjør han det i om mulig enda tydeligere grad enn tidligere, her med Erich von Däniken-aktige teorier dels i samme gate som de Stargate dro veksler på.
Med tanke på hvor skremmende utbredt konspirasjonsteorier har blitt de siste årene, må man vel si det er positivt at Emmerichs film er alt annet enn troverdig.
Måne ute av kurs
Denne gangen handler det om at månen plutselig kommer ut av bane, og inntar en ny og ødeleggende kurs rett mot jorden. Dette utgangspunktet har påfallende likheter med Don’t Look Up, men igjen skal det påpekes at den satiriske Netflix-komedien er langt mer realistisk i sin beskrivelse av hvordan samfunn så vel som individer vil reagere på et slikt scenario.
I senter for begivenhetene står den falne astronauten Brian Harper (Patrick Wilson) og hans tidligere kollega Jo (Halle Berry), som nå har en sentral stilling i NASA. De ulike myndighetene og organisasjonenes forslag til reaksjoner viser seg imidlertid raskt å være nytteløse, mens konspirasjonsteoretikeren KC (britiske John Bradley fra Game of Thrones) synes å ha et mer presist bilde av den potensielt katastrofale situasjonen.
En god del katastrofe skal vi like fullt få bevitne, i en film som lar den tyske blockbuster-regissøren utfolde seg i en skala som tangerer The Day After Tomorrow og 2012, men også med gjenkjennelige elementer fra andre av hans tidligere filmer.
Haster gjennom handlingen
Det er riktignok urimelig å kritisere Emmerich for ikke å lage sosialrealisme. Moonfall hadde imidlertid vært en bedre film om ikke karakterene som befolket den var så grunnleggende hule og klisjéfylte, og han kunne med fordel unngått å haste gjennom handlingen i hele den første timen av filmens spilletid – til tross for at den hviler seg så gjennomgående på sjangerkonvensjoner at man ikke har noen problemer med å henge med. Det kunne ikke minst gjort at man trodde på noen av rollefigurenes eller institusjonenes handlinger og motivasjoner, uansett hvor sprøtt premisset for fortellingen er.
I siste halvdel får filmen omsider lov til å puste mer, og blir med det mer underholdende – som jo er hva Moonfall først og fremst skal være. Men den er likevel ikke solid nok i verken håndverk eller historiefortelling til å verve veldig mange svorne tilhengere. Og dermed er det kanskje heller ikke så mange flere som vil begynne å tro at månen for eksempel er en gul ost fra et intergalaktisk ysteri.