Et robotopprør i år 2045 er både lekent og visuelt lekkert, men langt fra like fabelaktig som ønsket fra Amélie-regissør Jean-Pierre Jeunet.

Etter den verdensomspennende suksessen Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001) har den franske regissøren Jean-Pierre Jeunet og manusforfatter Guillaume Laurant gjentatt samarbeidet flere ganger. Derfor har vi automatisk høye forventninger til deres nye samarbeidsprosjekt Bigbug (2022).

Ni år siden forrige film

Det har gått tretten år siden vi så Jeunets Micmacs (2009) på kino og det er ni år siden hans forrige film T. S. Spivet (2013) som gikk oss hus forbi da den aldri ble distribuert i Norge. Med Bigbug er han tilbake med en intim, satirisk science-fiction film som kombinerer robotapokalypsen og den pågående pandemien. Utgangspunktet er kreativt, men covid-19 har ført til begrensninger både med innspillingssted og antall skuespillere.

Bigbug føyer seg inn i en lang rekke filmer om kunstig intelligens og roboters evolusjon. Akselerende teknologisk fremgang fører til at kunstig intelligens overgår menneskets, noe som oftest kulminerer med roboters dominans og utryddelse av menneskeheten. Mens publikum tilsynelatende aldri blir lei av dette konseptet, takket franske distributørene høflig nei til prosjektet. Det var rett og slett for merkelig og for risikabelt for dem. Netflix derimot har støtt og stadig finansiert velkjente filmskaperes risikable prosjekter som Roma (2018) og Mank (2020). Det er også Netflix som nå har punget ut for Jean-Pierre Jeunets nyeste film. Dermed føyer den seg inn i strømmetjenestens allerede tematisk like og populære titler som den Oscar-nominerte animasjonsfilmen The Mitchells vs the Machines (2021) og Mother/Android (2021) med Chloë Grace Moretz.

Robotapokalypsen

Året er 2045 og robotene gjør opprør. Samtidig har den nyskilte Alice (Elsa Zylberstein) fått besøk av beileren Max (Stéphane De Groodt) med sin sønn Léo (Hélie Thonnat). Hjem til Alices teknologipreget hjem i en futuristisk forstad dukker også hennes fraskilte eksmann Victor (Youssef Hajdi) med sin gifteklare og nye partner Jennifer (Claire Chust). Sammen med dem kommer også Alice og Victors felles datter Nina (Marysole Fertard). Ensemblet er komplett etter at nabokjerringa Françoise har kommet seg inn døren og de sammen blir fanget og tatt som gissel av husets ulike former for kunstig intelligens. Husets tjenerroboter mener dette er den beste måte å beskytte dem på mot det pågående opprøret, men denne moderne dysfunksjonelle familiekonstellasjonen skal prøve alle triks for å komme seg ut.

Visuelt sett har filmen alle kjennetegn og trekk vi kjenner fra Jean-Pierre Jeunets filmunivers. Det er som en overdose og eksplosjon av farger. På kreativt vis er kulisser og dekor av leken og særegen sort. Alle snakker fransk og til og med flyvebilene, de såkalte aeromobilene, er av retronostalgisk fransk utseende med en vri på Citroens padda og 2CV. Hjemmet er overfylt av teknologiske duppeditter, fiffige gadgets og robothjelpere i alle slags former. Samtidig er det en dystopisk fremtid med et autoritært system hvor det meste av bøker er forbudt, hvor Nederland er oversvømmet og hvor naturlige lukter bare kommer fra duftmaskiner.

En sci-fi satire

Det er en satirisk vri og kobling mellom pandemien og vår moderne dysfunksjonelle familiesammensetning med ekser, nye koner og deres barn. Den nylig opplevde pandemien med tilhørende isolasjon og økende form for anspenthet og irritasjon, på grensen til vanvidd, er gjenkjennelig. På motsatt front finner vi de ondskapsfulle robotene kalt Yonyxer som fremstår som aldrende og ondere utgaver av Peter Wellers halvt menneske, halvt maskin i Robocop (1987). Bigbug er altså verken nytt eller banebrytende, men fortsetter en trend i tiden som har vært spesielt merkbar etter TV-serien Westworld (2016).

Men etter å ha latt seg forføre av de visuelle lekkerbiskene dukker det også opp noen spørsmål. Er filmen i hovedsak laget på en location med få skuespillere fordi manuset var skrevet slik allerede før pandemien eller er disse begrensningene en årsak av covid-19? En robotvits om covid-50 antyder kanskje det siste. Det ligger nok en kommentar om at mennesker har forsaket naturen og latt roboter innta huset og sengen som et svar på våre dårlige mellommenneskelige forhold. Samtidig som kunstig intelligens gjør opprør dukker i tillegg det klassiske Pinocchiosyndromet opp hvor hjemmets såkalte mecha prøver å finne ut hvordan de kan tenke og bli som mennesker, ikke ulikt gutten David i Artificial Intelligence (2001).

Covid-19 begrensninger

Filmen byr også på satirisk vri på reklame. Den kommer svært øyeblikkelig og er rettet mot individet som trenger det akkurat da. Igjen glir tankene til Paul Verhovens mørke satire i Robocop, men også til hans Starship Troopers (1997). Selv om alle de involverte og premissene på papiret skulle gi oss en herlig filmopplevelse er det noe som mangler i denne Jean-Pierre Jeunet-filmen. Det er stort sett ukjente skuespillere, bortsatt fra Dominique Pinon i en mindre rolle, og det er kanskje at rommets begrensninger får filmen til å skurre noe.

Jeunet klarer dessverre ikke å leve opp til sin egen imponerende filmografi, han har dermed blitt sin verste fiende. Der Delicatessen (1991) og De fortapte barns by (1995) var herlig forsmak på mesterverket Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, har han siden stadig tapt publikumstekket og originalitet. Dialogen i Bigbug byr på mange finurligheter samtidig som den har litt plump vridning mot sex. Er det en smartere film enn hva den utgir seg for å være eller har det blitt for banalt og enkelt? Jeg føler dessverre mot det siste og føler dette er en av hans svakere filmer.

Bigbug kan sees på Netflix nå.