I nesten to år har fotograf Kristoffer Sandven og frilansjournalist Loni Bjerkholt-Pedersen reist Norge rundt for å lage dokumentarfilmserien Ett folk? En dokumentarserie om nasjonale minoriteter og urfolk i Norge. De har tilbakelagt ti tusen kilometer og vært innom nesten alle landets fylker.

– Det er en god dose galskap i dette, sier de og ler, men målet vårt er å gi folk flest et minimum av kunnskap om disse gruppene, og å utfordre fordommene som dessverre lever i beste velgående.

Når Cinema treffer de to har de nettopp vært i Bergen og møtt det jødiske miljøet der. I slutten av mars går turen videre til Nordland og Tysfjord til pitesamisk senter.
– Felles for de nasjonale minoritetene er at de opp gjennom tidene har vært utsatt for både diskriminering og stigmatisering, sier de to. De færreste vet for eksempel at taterkvinner kunne bli tvangssterilisert av den norske stat fram til 1980-tallet.

Grupper med langvarig tilknytning til landet defineres som nasjonale minoriteter. I Norge er dette kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, romer og romanifolk/tatere. Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Minoritetsspråkpakten.

Loni oppdaget da hun undersøkte sin egen slekt at hun hadde kvenske forfedre. Det som opprinnelig var tenkt som en dokumentar om leting etter egne røtter ble etter hvert noe større – en serie om de norske nasjonale minoritetene – og urfolket samer.

Omfattende

Det er en gedigen jobb de to gjør. Så langt har de gjort mer enn to hundre timer med opptak.

– Vi har intervjuet mer enn sytti personer med et aldersspenn fra fjorten til over åtti. I tillegg har vi fått fem hundre svar på spørreundersøkelsen vår. Vi har truffet representanter for alle gruppene i tillegg til forskere og historikere.

– Hva har overrasket dere mest underveis?

– Det har nok vært folks generelle velvilje, og ønske om å fortelle sin historie, også vonde og personlige fortellinger om rasisme, oppvekst på internat og barnehjem, blant annet.
– Vi har kun hatt èn person som ikke har ønsket å stille til intervju. Ellers har alle tatt imot oss med åpne armer og invitert oss inn og med på ting. Vi har kommet veldig tett på folk.
– Det har vært så mange åpne dører. Det er jo noen som har sagt at hvis «dere hadde vært fra den avisa eller fra NRK, så hadde vi sagt nei, men siden dere er uavhengige og vil oss vel så sier vi ja». Det var folk som har nektet å stille opp i intervjuer tidligere fordi de har følt at de bare har blitt brukt som minoritet i media når det har vært en konkret sak. Det at vi har villet presentere hele kulturen deres har inngitt tillit.

Lys idé på padletur

– Hvorfor gjøv dere løst på et så stort og komplekst materiale?
– Det startet med at vi var på padletur på Farris-vannet i Larvik. Kristoffer og jeg hadde tidligere laget opplæringsmateriell og opplysningsvideoer sammen, og hadde lyst til å gjøre noe mer sammen, noe større. Vi er jo begge grundere på hvert vårt hold, og i en periode med færre oppdrag, tenkte vi at vi måtte skape noe selv, sammen.

Vi hadde snakket om å lage dokumentarfilm en stund, etter som Kristoffer hadde drevet en del med videoproduksjon de siste månedene, og jeg tok deltidsstudier i journalistikk. Parallelt med dette tok jeg også en DNA-test og fant ut at jeg var ti prosent finsk. Mamma hadde tidligere fortalt meg at min tippoldemor var kven eller same, men ingen av oss visste stort mer, Jeg hadde et sterkt ønske om å finne ut mer om tippoldemor, og hvorfor selv ikke bestefaren min hadde noe forhold til det kvenske. Kristoffer og jeg snakket også mye om hvor lite vi lærte om disse gruppene på skolen. Jeg som er fra Larvik, kan ikke huske å ha lært noe om Herman Sachnowitz, eller Sachnowitz-familien for eksempel, som var en jødisk familie med stor betydning for kultur- og idrettslivet i byen. Vi lærte ikke at staten solgte eiendelene deres da de var i konsentrasjonsleire, vi lærte bare om Holocaust som noe langt utenfor Norges grenser. Vi skjønte at det ikke bare vi som satt med et generelt kunnskapsgap om nasjonale minoriteter. Her var det noe vi kunne utforske og gripe tak i, forteller Loni.

Læreprosess

Kristoffer begynte å lese seg opp om kvenene:
– Jeg kunne ikke noe særlig om dem. Jeg må innrømme at jeg trodde kvener var en type samer, jeg kunne litt mer om de andre gruppene. Det med det nasjonale minoritetsbegrepet dukket opp for meg da jeg begynte å lese meg opp om kvenene. «Kvenene er en av de norske nasjonale minoritetene». Så kom stortingsmeldingen og historien om tilgivelse for behandlingen av de nasjonale minoritetene.

De to skjønte at de måtte løfte blikket fra den personlige historien til noe større.
– Det var ingen som slo ned på at noen ble kalt for jøde, pakkis eller samefaen i klasserommet tidligere. Jeg trodde det var borte, men jeg har jobbet som konfirmasjonsleder og har opplevd at både jøde, homo og i enkelte områder tater, fremdeles blir brukt som skjellsord. Jeg var ganske fordomsfull tidligere selv – jeg gikk ikke i Pride-tog for å si det sånn – og det er litt rart å tenke på nå, sier Loni. For meg har det også handlet om å ta litt oppgjør med det. Vi er vokst opp med at minoritetenes kultur er annenrangs – hvorfor har det blitt slik?

Levende kulturer

– Vi startet med at det var en reisedokumentar og så ble det mer og mer fokus på folkene vi traff og temaene som hele tiden ruller opp og er spennende. Det er et evighetsprosjekt egentlig, men det er også en berikelse.
– Vi har gått dypt inn i disse gruppene og engasjert oss i å forstå hvor de kommer fra, hva de er opptatt av, hvilken kultur de har og hvordan de lever i dag. Men vi erkjenner jo selv at vi aldri blir utlært, og at hver og en av disse gruppene er like mangfoldige som nordmenn og andre. Det handler i grunn om identitet, og hvordan vi møter mennesker som representerer noe annet enn oss, sier Loni.

Nybrottsarbeid

– Vi begynte å sjekke hva som er gjort på film om dem. Det finnes flere enkeltfilmer om samer, kvener, skogfinner og tatere – portrettintervjuer og annet, men ingenting som er laget samlet om dem. Det er ingen som har tatt det nasjonale minoritetsbegrepet og løftet det opp under ett og behandlet det på en skikkelig måte.
– Det handler om å finne fakta. Vi opplever at det er mange fine tanker om at man skal sette fokus på det, men så stopper det et eller annet sted når det gjelder gjennomføringen.

Heldigvis så skjer det ting. Det kom en nye stortingsmelding i 2020, tjue år etter den første. Nå er alle gruppene iferd med å få sine egne nasjonale sentre.

– Men det skal fremdeles mye til for de nasjonale minoritetene føler at de blir tatt på alvor. Ikke alle de vi snakker med er fornøyde med stortingsmeldingen.

 

Oppdagelsesreise

For både Kristoffer og Loni har dette arbeidet vært en oppdagelsesreise gjennom ulike sider av norsk historie.
– Vi gjør veldig mye research. Vi bruker masse tid på dette prosjektet. Da er det hyggelig at det vi jobber med sprer seg i miljøene og folk tar kontakt fordi de har hørt om prosjektet og gjerne vil bidra.
– Jeg la ut et innlegg om at vi skulle til Tysfjord og lurte på om noen hadde en båt vi kunne leie slik at vi kunne besøke en plass hvor det har vært begravd samer siden vikingtiden. Da ble vi kontaktet av en eldre dame som lurte på om vi var i interessert i historier hun hadde samlet om samer som hadde innvandret fra Sverige. Slike opplevelser har det vært mange av, forteller de to som snart er ferdig med opptakene.

Veien mot ferdigstilling

Paret har et par lengre reiser nordover igjen, før filmingen avsluttes. På grunn av pandemien har grensene vært stengt, men de forteller at de i sommer gjør ferdig alt av opptak i Norge, Sverige og Finland. – Vi har flere hundrevis av timer med materiell å gå igjennom, sier Kristoffer, men vi er nesten ferdig med redigeringen av første episode, om taterne. Vi er i dialog med en produsent, en stor leverandør av opplæringsmateriell i skoleverket, samt NRK. De er alle veldig positive til prosjektet vårt, forteller de, og de har fått økonomisk støtte av Kulturrådet. Vi jobber jo så langt gratis, men får dekket utgifter til reise og opphold. Så det er en god dose idealisme i prosjektet vårt, sier de.

Den eneste negative responsen paret har fått på prosjektet, var fra Viken Filmsenter. Rådgiveren trodde ikke på prosjektet, forteller Kristoffer. Hun trodde rett og slett ikke at vi skulle klare å få til noe så stort, når vi bare er to på produksjonssiden.

Heldigvis er vi to gründere som er vant til å skape – og å jobbe hardt, og vi blir bare mer motivert av skepsis, ler de. Likevel håper de at offentlige organer er bevisst hvordan de møter nye dokumentarfilmskapere. Også denne bransjen trenger mangfold, i både innhold og hvem som produserer, avslutter Loni.