Matt Reeves’ Batman-reboot er en stilfull og usedvanlig dyster film, som beholder intensiteten gjennom hele sin nesten tre timer lange spilletid. Den kinoaktuelle filmen er tilgjengelig på HBO Max fra 18. april.

Mengden av superheltfilmer for tiden kan unektelig bli en smule overveldende, selv for en gammel fan av kappekledte tegneseriefigurer. Men DC Comics’ Batman, eller Lynvingen som han en gang het på norsk, har flere ganger vært utgangspunkt for filmer som har beveget denne sjangeren i nye og spennende retninger. Jeg tenker da ikke minst på Christopher Nolans trilogi, som vendte seg bort fra humoren og det evinnelige glimtet i øyet superhelt-blockbustere gjerne ikles, og isteden tilførte en viss realisme og framhevet det alvorstunge skjebnedramaet i materialet. Og naturligvis Todd Phillips’ Joker, som strengt tatt ikke var en superheltfilm, men som viste enda nye veier for hva man kan gjøre innenfor dette universet.

Det skal imidlertid påpekes at Batman har avstedkommet noen av de dystrere superheltfortellingene også innen tegneserieformatet. Og filmskaper Matt Reeves (Cloverfield, Dawn of the Planet of the Apes, War for the Planet of the Apes) har åpenbart hentet noen biter til The Batman fra særlig Frank Millers serier, som vel er de aller dunkleste historiene som er laget om Bruce Wayne og hans maskerte alter ego.

Ikke desto mindre står filmen på skuldrene til både Nolan-trilogien og Joker, da den neppe kunne blitt laget uten at disse hadde pekt ut veien mot mørket for Batman-filmatiseringer. Men der står filmen bemerkelsesverdig støtt, med et nærmest totalt fravær av humor – og vel så framtredende operalignende elementer som i Nolans tre epos.

Gode skuespillervalg

The Batman har altså tilført et «the» i tittelen, mens karakteren aldri blir omtalt med sitt superheltnavn i selve filmen. Og selv om dette så avgjort er en «reboot», unnlater den nye filmen å nok en gang gi oss en skapelsesberetning, for isteden å begynne handlingen to år etter at vigilanten i flaggermusdrakt entret Gothams kriminelt belastede gater.

I Robert Pattinsons skikkelse får vi her en enda mer plaget og traumatisert versjon av nattens ridder enn den Christian Bale gestaltet. Samarbeidet hans med politiinspektør Gordon (Jeffrey Wright) er allerede etablert, uten at resten av politistyrkene er videre begeistret for dette. Sammen står de ovenfor en serie drap knyttet til korrupsjon på høyt nivå, hvor morderen legger igjen gåter på åstedene – med andre ord en gammel kjenning, men ikke nødvendigvis portrettert slik vi har sett ham tidligere. Etter hvert skal handlingen dessuten involvere en viss kattekvinne ved navn Celina Kyle, spilt av Zoë Kravitz – som i likhet med Pattinson er et ypperlig valg av skuespiller til sin rolle.

Øvrige navn på den også generelt velvalgte rollelista er Paul Dano, John Turturro, Andy Serkis, Peter Sarsgaard og en ugjenkjennelig Colin Farrell.

Kriminalfortelling

I de opprinnelige tegneseriene gikk Batman under tilnavnet «verdens beste detektiv» (og DC står jo for «Detective Comics»). I filmen vektlegges nettopp dette aspektet ved rollefiguren, og det er her den oppleves som mest særegen i forhold til de tidligere nevnte filmene. Regissør Reeves, som har skrevet manuset sammen med Peter Craig, synes å ha hentet inspirasjon fra David Finchers Seven (og muligens Zodiac) for å skape en tilsvarende uhyggelig «neo noir»-kriminalfortelling, samtidig som The Batman inneholder alle de essensielle ingrediensene en film om denne superhelten skal ha.

Riktignok er de langt færre enn i Joker, men man kan også øyne en og annen hilsen til Paul Schrader og Taxi Driver. Først og fremst gjelder dette sekvensene med hovedpersonens dagboksnotater på lydsporet, som kun benyttes et par ganger. Dette fortellergrepet er kanskje ikke strengt nødvendig, men bidrar like fullt til å sette filmens gjennomgående dystre tone.

Hevn og moral

Med en hovedkarakter som ikke bare styres av et egendefinert moralsk kompass, men også av et sterkt behov for hevn, er The Batman heller ikke uten kritiske refleksjoner om borgervernet den omhandler. Fortellingen rommer dessuten flere elementer som kan knyttes mer direkte til vår samtid, om enn satt til den usedvanlig lite trivelige fabelbyen Gotham, som igjen kan ses som en slags videreføringer av arven fra Nolan og Phillips.

Vel verdt å framheve er for øvrig Greig Frasers stilige og stemningsfulle foto, og ikke minst Michael Giacchinos eklektiske, men likevel imponerende samstemte musikk.

The Batman har blitt en mørk, mektig og gjennom hele sin nesten tre timer lange spilletid svært intens film, som så absolutt tåler den uunngåelige sammenligningen med de tidligere nevnte filmene fra samme univers. Den føles både forfriskende, relevant og forbilledlig kompromissløs – og kledelig respektfull overfor sitt tegnede forelegg. Dette er med andre ord en sterk femmer på terningen.