The Banshees of Inisherin viser igjen den alkymistiske forholdet mellom Colin Farrell, Brendan Gleeson og Martin McDonagh. Denne gangen i en film som både er mørk, morsom og noen ganger skikkelig dyster.

The Banshees of Inisherin gjenforener trioen for mer av den alkymistiske blandingen av irsk humor og dysterhet. Filmen fikk nettopp helt fortjent hele 9 Oscar-nominasjoner.

I 2008 fikk den irske dramatikeren Martin McDonagh den glimrende ideen om å lage sin første spillefilm Undercover i Brügge. Han ønsket at Colin Farrell skulle spille en nybegynner i leiemordfaget som ved et uhell skyter og dreper et lite barn.

Så når Farrell slår seg sammen med McDonagh igjen – og du kaster inn hans Brügge-medstjerne Brendan Gleeson –vitner det om at noe stort er på gang.

Vi er på en øy utenfor den irske vestkysten, den fiktive Inisherin, hvor de lokale innbyggerne i 1923 ignorerer borgerkrigen som raser på fastlandet – hørt i sporadiske bulder og fjerne eksplosjoner i horisonten.

Padraic (Farrell) og vennen Colms (Gleeson) har i alle år hatt sine faste rutiner. Hver dag, før klokken 14, ankommer Padriac vennen Colms for deres daglige pubtur. Men denne dagen er alt endret. Colms vil ikke lenger ha noe med Padraic å gjøre. Og det gjelder ikke bare for i dag – det gjelder for all fremtid. Colm ønsker bare å bruke tiden sin på å komponere folkemusikk – noe han vil bli husket for, i stedet for å lytte til Padraics kjedelige og intetsigende  prat.

Makt bak kravet

Padraic vil ikke gi opp det gamle vennskapet med Colms og deres faste tur til puben sammen. Colms på sin side viser til de grader at han ikke er åpen for endre sin avgjørelse. Når Padraic fortsetter å forfølge Colms vennskap, til tross for den eldre mannens uvennlighet, egoisme og forfengelighet, truer Colm med å klippe  av en av sine egne fingre for hver gang Padraic snakker til ham.

The Banshees of Inisherin er en film som gir store rom for skuespillerne. McDonagh har fått med seg et irsk A-lag i denne filmen.

Colin Farrell hadde en av de mer interessante karrierene på 2000-tallet. Han gikk rett til toppen av stjernehimmelen og deretter like rask og bratt nedtur hvor hasn havnet i B-filmer ingen husker. Det så ut som drømmen var over.

Før Undercover i Brügge så Farrell karriere ut til å være på hell, og den talentfulle skuespilleren fulgte opp med overraskende filmer som The Lobster og After Yang, og jobbet med solide filmskapere – inkludert Steve McQueen, Peter Weir og Sofia Coppola.

Den personen han sto i mest kunstnerisk gjeld er McDonagh, som så at Farrells intensitet og smertefulle sårbarhet ble kastet bort på å spille skurken i filmer som Daredevil.

Imponerende skuespill

McDonagh balanserer de to hovedrollene på på en dyktig måte, og får frem den underliggende  humoren og patosen mesterlig.

Gleesons bitre karakter står i kontrast  til Farrells dypt medfølende og empatiske. Colms forblir stort sett uforklarlig og utilgjengelig. Det vipper empatien over på Padraics side.

McDonagh har samlet en fantastisk rollebesetning for denne filmen, ledet av Farrells potensielle Oscar-vinnende tolkning. Filmskaperens manus og regi gjør kalkulert bruk av Farrells instinkter på en måte som bare den greske filmskaperen Yorgos Lanthimos (The Lobster, Killing of a Sacred Deer) har klart å matche.

Det er også to fantastiske biroller som også er med i samtalen når Oscar-prisene skal deles ut, de fra Kerry Condons rolle som  Siobhan, Padraics fornuftige og fyrverkeri av en søster, og fra Barry Keoghan som den  enfoldige og lettere tilbakestående Dominic, den mishandlede sønnen til Inisherins voldelige politimann.

The Banshees of Inisherin er den perfekte filmen både når det gjelder manus, regi og skuespill. McDonaghs film vil få sin plass blant de store når filmhistorien skal oppdateres.