80 års markering: 8 filmer om oppstanden i Warszawa-ghettoen

Oppstanden i Warszawa-ghettoen begynte 19. april 1943 da det ble klart at tyskerne planla nok en massedeportasjon. Her er åtte filmer som omhandler ghettoen og oppstanden.

Under oppstanden i Warszawa-ghettoen kjempet dens 60.000 jødiske innbyggere og det var den største væpnede oppstanden av jøder under krigen. Etter ordre fra Adolf Hitler ble deretter Warszawa systematisk rasert og gamlebyen jevnet med jorden.

Oppstanden skulle etter hvert bli et gjentagende element i filmen. Etter kommunismens fall i 1989 ble Polen fritt og en ny polsk filmoppsving kom etter hvert med etableringen av det polske filminstituttet i 2002 som finansierer landets mange filmproduksjoner. I dag ansees spesielt oppstanden i Warszawa som en nøkkelhendelse i det nye Polen og derfor brukes hendelsen flittig som tema i mange av landets nyere krigsfilmer. Her er åtte filmer som omhandler oppstanden i Warszawa-ghettoen.

Kanał(De 63 dager, 1957)

Andrzej WajdaKanał (De 63 dager, 1957) omhandler Warszawa-oppstanden i 1944 og er en milepæl i polsk filmhistorie. Filmen fikk juryens spesialpris Sølvpalmen i Cannes i 1957 og polsk film ble for alvor internasjonalt kjent.

Dette var den første store fortellingen om oppstanden og byens overlevende hjalp Wajda ved å fortelle ham hvor kampene ble utkjempet og hvilke steder motstandsmennene flyktet ned i kloakkens kanaler. I Kanal følger vi en gruppe motstandsmenn i siste uke av oppstanden og allerede fra starten av fortelles vi gjennom en pessimistisk fortellerstemme at dette er tragiske helter som vi skal følge i siste del av deres liv. Manusforfatter Jerzy Stefan Stawiński kjempet i den polske hæren ved krigsutbruddet og kjempet selv som løytnant i motstandsbevegelsen under oppstanden i 1944. Manus baserte seg hovedsakelig på hans egne dagbøker. Den norske tittelen spiller på antall dager oppstanden varte.

Warzsawa, september 1944. Oppstanden nærmer seg slutten etter å ha pågått i 56 dager. De er motstandsbevegelsens tragiske helter og dette er deres siste timer. De er bare 43 stykker igjen og de består av soldater, sivile, kvinner samt barn som brukes som sendebud. De befinner seg i utkanten av sentrum hvor de beveger seg rundt om i ruinene av den krigsherjede byen. De ledes av løytnant Splinter og de er under hardt angrep. De kjemper en håpløs kamp med pistoler og håndgranater mot tanks og Stuka stupbomber. I stedet for å få forsterkninger beordres de ned i byens kloakksystem med sine mange kanaler for å kjempe videre i bysentrum. De har beveget seg fra forgården og ned i helvete.

Filmen begynner med oversiktsbilder fra luften over et herjet Warszawa i ruiner. Bygninger settes i brann før de kollapser. Motstandsbevegelsen kjemper en håpløs kamp iscenesatt av velkomponerte bilder fra et kamera i stadig bevegelse. Det er en geriljakrig fra en brokete ansamling med et fåtall patriotiske menn som optimistiske fortsetter kampen mot en overlegen fiende. Bomber faller fra Stuka stupbomber og de beskytes av tanks. De forskanser seg i ruiner og kjemper ærefult i skyttergraver. Vi får en grundig introduksjon av de kjempende og underveis blir vi godt kjent med flere av dem. Blant annet deres leder Splinter, den fryktløse gutten, den forelskede jenta og kunstneren som mistenkelig minner om pianisten Wladyslaw Szpilman.

Så setter motstandsfolket ut på en farefull ferd mot bysentrum, hvor de møter en desperat sivilbefolkning i en ytterligere håpløs situasjon, før de går de ned i kloakkens uendelige kanaler. Det blir en kvalmende reise hvor det håpefulle snus til nok en marerittaktig felle. I kanalenes virvar med avføring blir de desorientert og desperat. Tyskerne slipper ned gass som sakte kveler de. Hvis de stiger opp til overflaten blir de skutt. Deres lyskilde med lykter vil gå tom for batteri. Det er en intens fortelling hvor de stadig er i bevegelse med konstante rykk fremover. Filmen levner ikke mye håp for mennene vi følger, de drives til vanvidd og sliter med å finne en utgang fra den dødelige labyrinten. Det er ingen heltefilm, men en bittersøt antikrigsfilm om de siste dagene av oppstanden. På overraskende vis føles ikke filmen datert over seks tiår etter opprinnelig lansering. Det eneste ankepunktet er at seeren uten videre kjennskap til Den røde arme som venter utenfor byen vil glippe noe av det bitende sluttpoenget.

Etter smertefull okkupasjon hadde det polske publikummet bestående av overlevende etter krigen forventet en patriotisk heltehistorie. Skuffelse over Kanał med sin dystre fortelling var derfor stor. Først etter prisutdelingen i Cannes forsto de dens viktighet. Andrzej Wajda og hans mannskap var unge og de ønsket at verden skulle se hva de hadde opplevd. Det var ikke nødvendigvis et forsøk på å gjengi det som hadde skjedd, men en refleksjon rundt det som hadde skjedd. Ifølge Wajda var de inspirert av og ønsket å lage en film i samme retning som den nystartede italienske neorealismen. Fordi det polske språket ikke ble forstått utenfor landet, og fordi sensurmyndighetene først og fremst reagerte på dialog, ble det viktig at filmen hadde sterke bilder for å tiltrekke seg et utenlandsk publikum. Dens ettermæle er enorm, og etterfølgende polske filmer har vanskelig med å måle seg opp mot denne briljante filmen. Kanał er utgitt på DVD og Blu-ray i Storbritannia.

Korczak (Dr. Korczak og barna, 1990)

Tre år før vi ble kjent med Kraków-ghettoen i Steven Spielbergs Schindlers liste (1993) og et tiår før Roman Polanskis Pianisten (2002) hadde Andrzej Wajda allerede skildret den dystre Warszawa-ghettoen med sine umenneskelige kår gjennom Korczak (Dr. Korczak og barna, 1990).

Med skriving, undervisning og radioprogrammer for barn hadde den berømte pedagogen Janusz Korczak blitt et polsk ikon på 1930-tallet. Manuset til det filmatiske helteeposet var skrevet av Agnieszka Holland og var basert på hans dagbøker fra oppholdet i ghettoen. Her hadde den oppofrende Korczak kjempet for å skaffe nødvendige midler for å holde liv i de 200 jødiske barnehjemsbarna han hadde ansvar for. Til tross at han flere ganger fikk muligheten til å komme seg ut av ghettoen skulle han nekte å forlate barna.

Under invasjonen september 1939 møter Korczak nazistene i sin offiseruniform. Han driver en jødisk institusjon med barnehjemsbarn og nå skal de flyttes til en nyopprettet ghetto i Warszawas jødiske bydel. Vi følger Korczak, hans medhjelpere og barna gjennom deres hverdag på barnehjemmet i ghettoen. Han kjemper for å skaffe mat og beskytte dem mot sulten og volden på utsiden. Gatene begynner først å fylles av sykdom og død før nazistene krever å få deportert jødene. Sommeren 1942 begynner Grossaktion Warsaw, kodenavnet på deporteringen og massedrapet av Warszawa-ghettoen. Endestasjonen er gasskamrene i Treblinka. Korczak er en holocaust-film fortalt fra barns vinkel med fokus på deres utfordringer under krigsårene. Wojciech Pszoniak i rollen som doktor er fenomenal og barna spiller også godt. Korczak kjempet for barns verdighet i mange år før krigen, han er en mann som nekter å føye seg, står imot nazistene og sier sine meninger. Hans liv ble en legende da han nektet å forlate ghettoen og barnehjemmet med 200 barn, et fåtall av ghettoens 100.000 barn.

Med sitt svarthvitt bilde er det vanskelig å si om filmen er laget på 1950, 1960 eller 1990-tallet, men uttrykket kom Spielberg tre år i forkjøpet. Filmfotograf Robby Müller jobbet også med Lars von Trier og Jim Jarmusch. Filmen var en samproduksjon fra europeiske midler, blant annet fra BBC, og stikker seg ut med en svært imponerende rekonstruksjon av den jødisk ghetto. En kontroversiell scene viser et kamerateam av nazister som filmer i ghettoen, før det vi får se er deres virkelige propogandaklipp fra den gang. Spillefilmen i seg selv er verken for grim eller grafisk, vi skånes fra de verste scenene slik vi siden skal se i nyere produksjoner. Henrettelser på gate høres kun på lydsporet og finner sted ved siden av bildeutsnittet.

Ifølge Spielberg er Korczak er en av de viktigste europeiske filmene om holocaust. Dagen etter at den ble vist utenfor programmet på filmfestivalen i Cannes i 1990 ble den stemplet kontroversiell. Den franske filmanmelderen Danielle Heymann anklaget i Le Monde filmen for å være antisemittisk og ikke historisk korrekt. Dermed ville ingen av de store filmdistributørene kjøpe den inn til andre land. Filmen kom dessuten samtidig som kommunismens fall i en tid hvor det ble åpnet opp for import av film fra Hollywood. Hjemlandets publikum, som hadde vært tro mot Wajda, hadde nå mindre interesse av depressiv krigsrealisme i konkurranse med utenlandsk fortellerkunst. Filmen ble derfor ingen stor suksess, men hans skikkelse lever videre, blant annet som en viktig birolle i spillefilmen The Zookeepers´s Wife. Filmen er utgitt på remastret utgave på Blu-ray i Polen.

Øen i Fuglegaden (Øya i fuglegaten, 1997)

Ikke ulikt det svenske skildringen av en ungarsk ghetto i God afton, herr Wallenberg (1990) kom en likedan dansk skildring fra ghettoen i polske Warzsawa noen år senere.

Øen i Fuglegaden (Øya i Fuglegaten, 1997) bygger på den delvis selvbiografiske barneboken til polske Uri Orlev. Hans far ble fanget av russiske soldater mens han levde med sin mor i Warszawas ghetto frem til hun ble drept av tyske soldater. Siden ble Orlev holdt skjult, deretter anholdt av tyskerne og i 1943 sendt til konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Mot alle odds ble han gjenforent med sin far og skrev siden over 30 barnebøker, deriblant boken som den tyske holocaustfilmen Run, Boy, Run (Lauf Junge lauf, 2013) er basert på.

Den danske regissøren Søren Kragh-Jacobsens har laget flere barn- og familiefilmer ofte fortalt fra barns synsvinkel, deriblant Drengene fra Sankt Petri (Gutta fra st. Petri, 1991) hvor en gruppe danske skolegutter danner en motstandsgruppe under krigen. Øen i Fuglegaden er riktignok en engelsk-dansk-tysk produksjon med engelsk tale.

Warszawas jødiske ghetto, 1943. Tolv år gamle Alex (Jordan Kiziuk) lever sammen med faren Stefan og onkelen Boruch som jobber for tyskerne i en stor taufabrikk. Ghettoens barn, kvinner og eldre blir stadig valgt ut og deportert til en uviss skjebne og det er ikke mange igjen. En dag har det blitt besluttet å rydde ghettoen og også de siste gjenværende jødene skal deporteres. Boruch blir skutt, Stefan blir arrestert mens Alex klarer med et nødskrik å flykte. I kompaniskap med en hvit mus lager han sitt eget skjulested i de sønderbombede ruinene av en bygård i Fuglegaten. Her gjemmer han seg for soldater og farlige omstreifere mens han håpefullt venter på at faren skal komme tilbake, slik han har lovet.

Tittelen henspiller på skjulestedet i Fuglegaten samt romanen «Robinson Crusoe» som han stadig leser fra. Alex har skapt sin egen lille øy og hvor hans mus er en parallell til bokens karakter Fredag. Til tross for at Alex får kontakt med folk i motstandsbevegelsen, venter han som sin litterære helt på å bli reddet.

Filmen ble laget fem år før The Pianist (Pianisten, 2002), men det er merkverdig store likheter og paralleller mellom Alex og Wladyslaw Szpilman som også overlever i ensomhet. Slik vi har sett i andre oppvekstskildringer fra andre verdenskrig kan barn mer enn de selv tror og i kampen for overlevelse oppdager de ukjente ferdigheter og styrke. Alex er både smart og kreativ i jakten på skjulested og mat, og slik blir filmen på en måte leksjoner i hvordan overleve alene i en ghetto over flere måneder.

Visuelt imponerer ghettoen der den fremstår som realistisk og troverdig, oftest ruiner som et resultat etter Warszawa-oppstanden. I stor skala viser filmen dessuten til tider enorme mengder militært materiell, soldater og kjøretøy. På interessant vis, uvanlig i filmer om Warszawa-ghettoen, viser filmen hvordan ghettoen skulle bli åpnet for det ikke-jødiske polske folket etter at de jødiske beboerne hadde blitt deportert. Selv om engelsk tale fungerer godt i The Pianist er dette språkvalget mindre vellykket i Øen i Fuglegaden. Årsaken er nok at skuespillet til britiske og amerikanske skuespillere dessverre ikke er av samme kaliber. Dessuten mister historien intensitet med sitt stillestående tempo og noe repetitive midtparti. Samtidig med norske Mendel (1997), omhandlende en tysk-jødisk gutt i etterkrigs-Norge, ble Øen i Fuglegaden vist på filmfestivalen i Berlin. Her ble den polske komponisten Zbigniew Preisner belønnet med en Sølvbjørn mens hovedrollen, spilt av Jordan Kiziuk, fikk hederlig omtale. Senere ble den i avdelingen for barn- og ungdomsfilm belønnet med en Emmy til Kiziuk for beste hovedrolle samt beste regi. Øen i Fuglegaden ble aldri noen suksess i hjemlandet Danmark hvor den kun ble sett av rundt 15.000 på kino og har siden vært en noe ukjent tittel.

Pianisten (2003)

Roman Polanskis mor døde i Auschwitz´ gasskamre mens hans far overlevde konsentrasjonsleiren Mauthausen. Pianisten (2003) handler om overlevelse og jødeutryddelsen i Warszawa og er Polanskis mest personlige film.

I en uvanlig sterk filmografi er Pianisten dessuten hans aller største filmatiske bragd. Den biografiske filmen er basert på Władysław Szpilmans bok om egne opplevelser og Polanski studerte arkivopptak for å gjenskape ghettoen, skikkelser og andre detaljer så autentisk som overhodet mulig. Warszawas jøder ble deportert til nærliggende Treblinka, men Pianisten er ingen film om konsentrasjonsleirer. Det er en overlevelseshistorie fortalt fra Szpilmans synsvinkel og på forståelig vis er handlingen kun lagt til byens ghettoer.

Over 50 år før Roman Polanskis Pianisten (2002) ble det laget en mindre kjent film om pianisten Władysław Szpilman med Robinson warszawski (Unvanquished City, 1950). Den såkalte Warszawa Robinson-familien var ekte mennesker som gjemte seg i byen etter oppstanden og raseringen av byen, og hvor Szpilman var den mest kjente. På samme måte som Pianisten var også filmskaperne i dette tilfellet påvirket av hans memoarer, men der Polanski måtte bygge opp kulisser, kunne de på autentisk vis filme i de virkelige ruinene etter nazistenes ødeleggelser.

Warsawa 1939, pianisten Wladyslaw Szpilman spiller inn musikk i studio da byen bombes. Regjeringen har dratt og tyskerne går inn i byen. Jøder kan ikke gå på fortauet, de må gå i rennesteinene. De nektes å gå i park eller på kaffe og de må bære armbånd med David-stjernen. Et eget jødisk distrikt etableres og byens 500.000 jøder, deriblant familien Szpilman, interneres i overfylte ghettoer. I 1942 begynner deporteringen. Mens resten av hans familie sendes på tog til utryddelsesleiren Treblinka klarer Wladyslaw å komme seg unna og forflytter seg i skjul rundt om i byens forlatte krigsherjede ruiner. På egenartet vis ser vi alle hendelsene gjennom Szpilman og oppstanden i Warszawa sees fra hans skjulested gjennom et vindu.

Pianisten er den klassiske historien hvor vi følger en person gjennom krigsårene og gjennom utfordringene å overleve som jøde. Dens styrke er at den er langt mer virkelig enn andre filmer, sultfølelse og dødsangsten er til å føle på. Det er en nervepirrende historie om hvordan en enkelt person klarer å overleve mot alle odds i en tid hvor det var vanlig å angi jøder i skjul. Wladyslaw er ingen helt, han er et offer, men samtidig en overlever. Han møter mye motstand, men tilpasser seg. Hele filmen hviler på Adrian Brodys svært solide rolletolkning og han er til stede i hver scene. Han gikk dypt inn i rollen og gjennomgikk både et fysisk tap og en psykisk reise for å skape karakteren.

Der Schindlers liste er den store Hollywood-filmen er Pianisten den store europeiske filmen om holocaust. Filmen er så vidt innom motstandsbevegelsen kamp, men er i hovedtrekk viet den svært grusomme og umenneskelige behandlingen av beboerne i ghettoen. Jøder jaktes i gatene, desperasjon får folk til å bli tyver og i gatene ligger døde kropper åpenlyst. Filmens store nerve kommer i møtet med den tyske offiseren og den tar opp spørsmål om hvorfor amerikanske jøder ikke hjalp sine europeiske likesinnede. Kulissene med byens krigsherjede ruiner er enorme og Oscar-verdige. Filmen vant mange priser, deriblant Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste regi, beste adapterte manus og beste mannlige hovedrolle. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, kan strømmes på Viaplay og SF anytime.

The Battle for Warsaw: Stones for the Rampart (Kamienie na szaniec, 2014)

Med referanse tilbake til etableringen av det polske filminstituttet i 2002 ser vi fruktene av dette med mer kommersielle filmer som kommer rundt 2014.

Den ene av to ganske like filmer dette året er The Battle for Warsaw: Stones for the Rampart (Kamienie na szaniec, 2014) som er basert på det som i hjemlandet er velkjente Aleksander Kamińskis patriotiske roman «Kamienie na szaniec» fra 1943. Det er den sanne historien om speidergruppen »Szare Szeregi» og årsaken til at regissør Robert Gliński har laget denne filmen skyldes at hans mor som døde under krigen var medlem av denne speidergruppen’.

Det okkuperte Warszawa, 1944. De tre unge vennene Alek, Zośka og Rudy er medlemmer i en speiderbevegelse og som en slags undergrunnens motstandsbevegelse utfører de mindre sabotasjeaksjoner mot nazistene. Tilsynelatende uskyldige aksjoner er likevel livsfarlig og flere må bøte med livet. Sammen med en større gruppe ungdommer fra speiderbevegelsen kaller de seg »Szare Szeregi» og Zośka er deres leder. De utfører innbrudd for å skaffe midler og våpen og fortsetter trening mens de venter på oppdrag fra hjemmefronten. Da den ene i gruppa blir tatt til fange og torturert, snus alt på hodet. Nå må de utføre en operasjon for å frigjøre ham før all hans kunnskap om gruppen faller i nazistenes hender.

The Battle for Warsaw: Stones for the Rampart hadde premiere samme år som Warsaw 44 (2014). De to filmene er ganske like der de handler om unge patriotiske polakker som er villig til å ofre seg selv i kampen. De har et ungdommelig mot og tør stå imot ordre fra de eldre i hjemmefronten. Den er laget for et ungdommelig publikum og med unge skuespillere. Det er en kommersiell film som romantiserer ungdommenes motstandskamp og samtidig er det en slags oppvekstskildring med oppdagelse av forelskelse og kjærlighet. Den store aksjonen for å frigjøre sin venn fra nazistene blir filmens piece de resistance i tråd med helteskikkelsene den bygger opp til. Men ser man filmen opp mot Warsaw 44, laget samme år, faller den noe gjennom.

The Battle for Warsaw: Stones for the Rampart er en mer intim film laget i en langt mindre og enklere skala sammenlignet med den mer ambisiøse Warsaw 44 med sitt langt høyere budsjett. Den bruker arkivopptak av Hitler og invasjonen av Polen som gir filmen en autentisk setting og begynnelse. Mens starten er mild og leken, går den over til å ty til voldsomme scener med brutale og grafisk gjengivelse av tortur og ekspedering av sivile på gata. Den svake starten sammen med negative trekk som malplassert, moderne gitarbasert musikk, gjør at filmen aldri helt klarer å løfte seg på et høyere tiltenkt nivå. The Battle for Warsaw: Stones for the Rampart er utgitt på DVD i Storbritannia, men er kun for komplettister som har sett de øvrige titlene.

Warsaw 44 (Miasto 44, 2014)

Før regissør Jan Komasa ble Oscar-nominerte med Corpus Christi (2019) laget han den imponerende Warsaw 44 (Miasto 44, 2014). Dette var en av de aller dyreste og største produksjonene i landets filmhistorie.

Warzaw 44 begynner med opptrappingen til 1. august 1944 og filmen følger hele oppstandens intense og tragiske 63 dager. Noen år tidligere hadde Komasa, med utgangspunkt i opptakene til to brødre som filmet oppstanden i 1944, klippet sammen og fargelagt det som ble Warsaw Uprising (2013). Resultatet er noe i tråd med Peter Jacksons They Shall Not Grow Old (2018) og dermed skulle Komasa ha stor kunnskap om hendelsen.

Det okkuperte Warszawa, sommeren 1944. Det unge folket er sulten på frihet og er rebelske. Mens sovjetiske styrker nærmer seg byen, vekkes et håp blant Warszawas folk om å bekjempe okkupasjonsmakten Nazi-Tyskland. En av de som forbereder seg på opprøret er 18 år gamle Stefan som mistet sin far i starten av krigen. Gjennom venner i motstandsbevegelsen verver han seg til dem. De stoler på at sovjetiske styrker kommer dem til unnsetning når de får vite at oppstanden har startet. I løpet av de første dagene klarer de tallrike å sikre seg kontroll over størstedelen av byen ved å ta ut tyske posisjoner. Mens tyskerne lider store tap, frigjør den polske motstandsbevegelsen fanger, jubler i gatene og føler at friheten er nær. Mens Stefan forelsker seg i jevngamle Ladybird, skal den tyske hæren mobilisere seg.

Warzaw 44 er en reise gjennom byen og dens krigsopplevelser sett gjennom Stefan og Ladybirds øyne. Snart befinner de seg i en krigsherjet by og vi følger dem fra pittoreske bydeler til ruiner og ned i skitne kloakkanaler. På den ene siden er dette en fortelling om ungdommelig mot, kjærlighet, vennskap og jakten på eventyr. På den andre siden portretterer den en brutal virkelighet, en grim og total utslettelse samt nådeløse henrettelser av sivile i gaten. Det er en påkostet produksjon hvor alt fra fasader, militære kjøretøy til kostymer er gjennomført på beste Hollywood-vis. Pyroteknikk og dataskapte eksplosjoner holder for øvrig samme imponerende kvalitet. Stefans håp forsvinner gradvis mens krigsscenene eskalerer og byen ligger i stadig større ruin. Det er en imponerende og utslettende slagmark hvor tankene går til lignende kulisser i Pianisten.

I sterk kontrast til den grimme utviklingen finner vi en lett ungdommelig vinkling i starten som man kan mistenke er rettet mot et ungdommelig publikum. Det er en heltehistorie om ungdommelig motstandskamp hvor de er villig til å ofre alt for saken. Filmens utfordring er at den balanserer mellom et ungdommelig romantisk trekantforhold og alvorlig krigsdrama. Enkelte overdrevne scener ligger merkelig nok ikke i det realistiske universet som bruk av moderne musikk og gnister av kjærlighet som overdrives med dataskapte eksess. Et stilgrep hvor barrikaderte motstandsmenn skyter mot angripende tyske styrker, med tydelig referanse til dataskapt førstepersonsskytespill, bryter også med realisme. Det er et imponerende skue, men hvor stil går over fortelling. Filmen ble sett av over 1.7 millioner på kino i hjemlandet og ble utgitt av Atlantic Film på DVD med norske tekster. En polsk Blu-ray med engelske tekster er også tilgjengelig og den kan strømmes på SF Anytime.

The Zookeeper´s Wife (2017)

Den sanne historien The Zookeeper´s Wife (2017) ble sluppet rett på video i Norge og gikk nok noe ubemerket forbi hos de med interesse for krigshistorie. Årsaken var nok en kombinasjon av en lite krigersk tittel og en mild plakat som spilte på dyr fremfor krig.

Det er en britisk produksjon med Jessica Chastain i hovedrollen regissert av Niki Caro fra New Zealand som for øvrig sto bak det sterke dramaet North Country (2005). Det er en mangefaset film som omhandler motstand, et ambisiøst avlprosjekt og smugling av jøder med en historie basert på Diane Ackermans bestselger fra 2007, som igjen var basert på Antonina Żabińskas dagbøker. På uvanlig vis omhandler det en sterk kvinnelig karakter og vektlegger ømhet, varme og nestekjærlighet.

Warszawa, Polen 1939. Antonina Żabińska og hennes ektemann Jan og sønnen Rys driver byens zoologiske hage. Befolkningens trygge tilværelse snus opp ned da jødene presses ut på vandring og landet invaderes av nazistene. Da bombingen av byen begynner 1. september drepes mange av dyrehagens dyr. En av deres bekjente, den tyske zoologen Lutz Heck, tilbyr seg å ta med premiedyrene fra deres besetning til den zoologiske hagen i Berlin til krigen er over. Mens dyrehagen blir en base for nazistene, begynner ekteparet Żabińska å arbeide for motstandsbevegelsen og bruker dyreparkens skjulte tunneler og innhegninger for å redde jøder.

En av Hitlers visjoner var å gjøre om Polen til en enorm urskog. Som et ledd av tyskernes Lebensraum skulle uroksen igjen vandre i Białowieża-skogen. Det siste kjente dyret ble drept i Polen i 1627 og siden 20-tallet hadde tyske vitenskapsfolk jobbet med å bringe tilbake utdødde skapninger som skulle slippes løs i urskogen. De tyske brødrene Heinz og Lutz Heck jobbet hver for seg med å krysse ulike prakteksemplarer av kveg for å avle frem en «moderne» urokse. Heinz i München og Lutz i Berlin. I The Zookeeper´s Wife følgere vi denne avlingen på uroksen parallelt med jødedeportasjonen og hvor Antonina Żabińska befinner seg midt i hendelsene.

Det er en påkostet film med store stjerner, mange statister, store mengder krigskjøretøy og lagt til et tidsriktig Warszawa. Mens krigsscener glimtvis ligger i filmens bakgrunn, trer byens ghetto og dens umenneskelige og nådeløse kår frem. Det er en mild film laget for et internasjonalt publikum som ikke viser det grimme, men forteller en annerledes historie om vanlige folks motstand i Polen. Fortellerstilen ligger nærmere Agnieszka Hollands In Darkness (2011) og svenske God aften, herr Wallenberg (1990) enn Roman Polanskis Pianisten (2002). Når tidsforløpet nærmer seg tilintetgjørelse av ghettoen i 1943 blir filmen dog mer alvorlig.  Filmen streifer også innom oppstanden i Warszawa med dens væpnede kamp. I virkeligheten sto ekteparet bak vellykkede aksjoner og reddet 300 jødiske barn, kvinner og menn under den tyske okkupasjonen. Den tyske aksjonen med avl på uroksen var derimot mislykket. Paradoksalt ser vi i dag at Rewilding, hvor man tilbakefører naturen til sin opprinnelige ville tilstand, stadig blir mer populært. Filmen er tilgjengelig på DVD og Blu-ray med norske tekster. Kan strømmes på SF Anytime, SkyShowtime og Viaplay.

Kurier (Kureren, 2019)

For å bedre forstå forløpet og hendelsene som leder opp til oppstanden i Warszawa fungerer Kurier (Kureren, 2019) som en god forhistorie og en introduksjon.

Kureren handler om hvor komplisert den internasjonale politiske situasjonen var for innbyggerne av Warszawa og hvor liten sjanse det var for å få hjelp fra utsiden. Mens Norge har Max Manus og Kjartan Sønstaby har Polen nasjonalhelten Jan Nowak-Jeziorański. Han var en av nøkkelfigurene i polsk motstandsbevegelse og utførte livsfarlige oppdrag som kurer. Mens historien i Kureren antageligvis fungerer litt bedre for polakker som kjenner denne historien svært godt, kunne nok fortellingen med fordel blitt fortalt på en litt mer utbrodert måte for de som ikke har satt seg inn i denne historiske hendelsen. Regissør Wladyslaw Pasikowski er en elsket actionfilmregissør i hjemlandet hvor han sammenlignes med Quentin Tarantino, men Kureren er en kombinasjon av krigsfilm, thriller og agentfilm med elementer som dobbeltagenter og spionasje.

Året er 1944. Stormaktene kartlegger grensene til den nye verden og Polen kan enten bli fri eller slaver av Sovjetunionen. Polakkene er derimot klare for å kjempe for selvstendighet. Jan Nowak-Jezioranski fra den polske hæren har blitt smuglet ut av Polen og befinner seg i London. Motstandsbevegelsen ledes av general Bór som venter på ordre fra eksilregjeringen i London om å sette i verk en oppstand i Warszawa. Winston Churchill sier derimot at de ikke kan føre krig i Polen uten Sovjetunionens tillatelse. Mens de allierte starter invasjonen i Normandie, venter motstandsbevegelsen i Warszawa på informasjon fra kureren. Polens fremtid avhenger av ham.

Spenningen i Kureren ligger i om Jan får formidlet sine beskjeder til general Bór og bygges opp med en slags katt og mus lek mellom Jan og nazistene. Det er et helteepos som hovedsakelig vinkles fra Jan Nowak-Jeziorańskis og motstandsbevegelsens side, men vekselsvis også fra tysk informanter og fra nazistenes hovedkvarter i Warszawa. Filmen har en fin tidskoloritt med tidsriktige bygningsfasader og troverdige uniformer og kjøretøy. Filmatisk mangler derimot Kureren den storslagne kinofilmens kvaliteter. Dens uttrykk ligger nærmere TV-filmen og hvor skuespill og en litt for generisk filmmusikk trekker noe ned.

Kureren er ikke en film om oppstanden, men om forhistorien og opptakten til det som leder opp mot den. Oppstanden var et ledd i Operation Tempest som skulle bidra til å hjelpe de allierte med å nedkjempe Nazi-Tyskland i Polen. Sett fra et historisk perspektiv er det interessant hvordan de allierte ikke ønsket å bruke ressurser på å hjelpe Warszawas motstandsbevegelse i denne perioden samtidig som polske soldater kjempet for de allierte med base fra England. Dette paradokset gjør at seeren får kjenne på emosjoner og fortellingen får et sårt og rørende lag. I den store sammenhengen klarer den ikke å utmerke seg blant de mange filmene om krigføring i Polen, men fortellingen er en god introduksjon før de mange filmene om selve oppstanden. Kureren kan sees på Netflix.