André Øvredals filmatisering av Draculas overfart til England har blitt en vellaget, effektiv og nokså konvensjonell grøsser.

Etter den internasjonale suksessen med Trolljegeren (2010), har regissør André Øvredal bygget seg opp til å bli en svært habil leverandør av grøssere produsert i USA og/eller Storbritannia. Riktignok vendte han tilbake til Norge i sin forrige film Torden (2020) – som var en norsk/amerikansk/britisk produksjon, for å være nøyaktig – men før den kom The Autopsy of Jane Doe (2016) og Scary Stories to Tell in the Dark (2019).

I motsetning til de mer hjemlige filmene Trolljegeren og Torden, har ikke Øvredal vært involvert som manusforfatter på de sistnevnte to grøsserne. Det har han heller ikke på Dracula – The Last Voyage of the Demeter, som i årevis befant seg i ulike faser av utvikling med andre regissører om bord før den norske filmskaperen overtok roret.

Men selv om det tok tid å få den realisert, bør det ha vært åpenbart fra starten at filmen baserer seg på en god idé for en skrekkfilm: En slags Alien møter Moby Dick, med selveste Bram Stokers Dracula som opphav og bakteppe. (Øvredal har da også selv omtalt utgangspunktet som «Alien på et skip i 1897».)

Vampyr i lasten

Dracula – The Last Voyage of the Demeter skildrer nemlig grev Draculas overfart fra Transilvania (eller snarere den bulgarske havnebyen Varna) til Storbritannia som høyst dødelig blindpassasjer på skuta Demeter. I Stokers romanklassiker utgjør dette kun et kort kapittel, og skildres gjennom kapteinens loggbok fra skipet – som har nådd den britiske kysten uten overlevende om bord. (I tillegg gjengir romanen, som er skrevet i brev- og dagbokform, en avisartikkel om hendelsen.)

 I filmen er utdrag fra loggen benyttet som fortellerstemme, mens fortellingen – som behandles som en illevarslende transportetappe i de fleste filmatiseringer av Dracula – naturlig nok er utbrodert til å fylle en spillefilm.

 Blant de formodentlig nyoppdiktede rollefigurene er hovedkarakteren Clemens (Corey Hawkins), en legeutdannet brite som mønstrer på kaptein Elliots (Liam Cunningham) skute. Underveis oppdager de en nesten død ung kvinne (Aisling Franciosi) i lasten – og hun skal altså vise seg å ikke være den eneste uregistrerte medpassasjeren.

Snart dukker en mystisk skikkelse opp på dekk etter mørkets frambrudd, og med det skal mannskapet gradvis og nokså brutalt tynnes ut i rekkene.

Dyrisk Dracula

Det er med andre ord ikke den sofistikerte og forførende grev Dracula vi møter her, men det dyriske monsteret som lurer i skyggene og bygger opp styrke og fysikk gjennom næringen fra sine ofre. I begynnelsen framstår denne skikkelsen i litt for stor grad som et generisk skrekkfilmmonster, men dette bedrer seg etter hvert – selv om det kunne ha gått kortere ut i spilletiden før man får de muligens tiltenkte assosiasjonene til både Murnau og Herzogs Nosferatu.

Gitt sitt forelegg, er dette en historie man langt på vei vet hvordan vil ende. Det er ikke nødvendigvis et stort problem, da tilskuerens kunnskap om hva som er i vente – uten å vite nøyaktig hvordan det vil utspille seg – til dels forsterker uhyggen. Dette synes også å være en ønsket effekt i filmen, som i et velkjent grep starter med et frempek til Demeters ankomst i England.

Konvensjonell grøsserhistorie

En utfordring ved å kun fokusere på denne delen av Stokers fortelling, er at man sitter igjen med en nokså konvensjonell grøsserhistorie der et mer eller mindre ukjent monster tar ett og ett offer av dage – noe som trolig også har appellert til de som kom opp med filmprosjektet i første omgang. Det skal innvendes at manuset tidvis er litt for sjangertypisk, og at miljøskildringen og karaktergalleriet av samme grunn aldri blir fullt så levende som de burde ha vært. Til en viss grad forhindrer dette – mer enn hva vi vet om deres endelikt – et sterkt følelsesmessig engasjement i rollefigurene.

Det hjelper imidlertid mye at regissør Øvredal åpenbart er dyktig til å iscenesette klassiske skrekkelementer. Dracula – The Last Voyage of the Demeter er en stemningsfull, urovekkende og vellaget grøsser, som til tross for en spilletid på nærmere to timer også skal berømmes for å føles effektivt fortalt.

Det er vel heller ikke utenkelig at filmen vil få en oppfølger. I så fall ser jeg fram til å se mer av denne inkarnasjonen av Dracula, slik han gradvis tar form på Demeters siste reis.