(OSLO) The Last Voyage of Demeter er basert på et enkelt kapittel, Captain’s Log, fra Bram Stokers klassiske roman «Dracula» fra 1897. Historien foregår om bord på den russiske skonnerten Demeter, som blir chartret for å frakte en privat last – 24 umerkede trekasser – fra Varna i Bulgaria til London. Filmen forteller om de merkelige hendelsene som rammet det dødsdømte mannskapet mens de forsøker å overleve reisen. Hver natt blir de forfulgt av en skremmende varelse om bord på skipet.

– Jeg fikk et manus i 2019. Deretter jobbet jeg med manusforfatteren Zak Olkewicz i et halvt år midt under pandemien i 2020. Vi samarbeidet og videreutviklet manuset ganske mye. Så jeg har satt mitt preg på det. I utgangspunktet er dette bare en veldig kort del av Bram Stokers verk. Hele kapittelet er vel rundt 16 sider, så vi har måttet utvide det mye. Men det er jo en del av gleden med å være manusforfatter.

I manuset, og i filmen, er det flere elementer som kan spores tilbake til resten av boken. I filmen introduseres også en del nye karakterer som ikke finnes i boken. En av karakterene i det opprinnelige manuset var en svensk sjømann. Det var ikke passende. Jeg endret ham til en nordmann. Tross alt var Norge den store skipsfartsnasjonen, ikke Sverige.

En annerledes Dracula

Dette er André Øvredals største og mest kostbare filmprosjekt i Hollywood. I filmen gir han oss en helt annen Dracula enn den vi er vant til.

– Jeg ville prøve å skape en annen Dracula enn det vi har sett i andre filmer. Det var et klart mål fra starten av. Det kom fra manuset. Manuset handler om en veldig dyriske og monstøs versjon av Dracula. Siden han ikke har noen kommunikasjon med mannskapet om bord, var det ikke hensiktsmessig å gå for en klassisk aristokratisk versjon som vi vanligvis ser i filmer. Det var bedre å ta en helt annen retning. Dette var en del av manuset, og vi fortsatte med det under produksjonen for å oppnå en mer flaggermusaktig versjon til slutt.

– Dette er den andre Dracula-filmen på kino i løpet av få måneder. I Renfield med Nicolas Cage har man en helt annen Dracula?

– Dette viser hvor bredt man kan utforske denne karakteren når det gjelder tilpasninger.

– Det er laget et par hundre filmer og TV-serier om Dracula. Hvorfor tror du det fortsatt er mulig å bygge videre på Bram Stokers historie?

– Det er en fascinerende karakter først og fremst. Han er den ultimate skurken i vestlig kultur og fiksjon. Det er naturlig at historien blir gjenfortalt igjen og igjen på forskjellige måter. Romanen er fantastisk, den har mange lag og kan tolkes symbolisk i ulike retninger. I tillegg tror jeg mange skuespillere synes det er morsomt å spille slike roller. Det er lett å tiltrekke seg morsomme stjerner som Nicolas Cage eller fantastiske skuespillere som Gary Oldman.

Skremt oppvekst

André Øvredal har vært fascinert av skrekkfilmer helt siden barndommen.

Hvilken film skremte deg mest?

Jeg vil kanskje si Poltergeist. Og så husker jeg av en eller annen grunn en britisk BBC-TV-produksjon som het The Tennis Court, som ble vist på NRK da jeg var 6-8 år gammel og altfor ung til å se den. Den var veldig skummel. Det virker banalt i dag selvfølgelig, men den satte seg fast i minnet. Jeg fant den på YouTube for noen år siden, og det var fascinerende å se den igjen. Den skremte meg som barn. Ellers var det mer seriøse filmer som The Omen, Exorcisten, The Shining og alle de andre klassikerne som Nightmare on Elm Street. Den sistnevnte skremte meg egentlig aldri. Den var mer morsom enn skremmende.

– Hva var ditt første møte med Dracula?

– Jeg tror det var en film med Christopher Lee. Sannsynligvis den første. Jeg husker også 1931-versjonen, og ikke minst versjonen med Bela Lugosi og Nosferatu, men det var nok noen år senere. Karakteren har alltid vært fascinerende. Jeg føler en større tiltrekning til Nosferatu, da den hører mer til skrekkgenren enn de fleste andre.

– Har skrekkgenren alltid vært din hovedinteresse som filmskaper?

– Jeg synes det er veldig morsomt å lage og se skrekkfilmer. Jeg fikk en e-post videresendt der Joe Dante skrøt voldsomt av filmen min. Han er en inspirasjon. Alle filmene hans har en unik Joe Dante-stil. Jeg liker også, når vi kombinerer dystre og mørke elementer som i Demeter.

– Ja, det er ikke mye lys.

– Nei, lyset er faktisk destruktivt her. Jeg er faktisk klar for en romantisk komedie nå.

Samarbeid med mesteren

– Hva betydde Guillermo Del Toro for deg i forbindelse med Scary Stories to Tell in the Dark?

– Hans filmer er fantastiske, selvfølgelig. Han skaper unike verdener som eksisterer innenfor hans eget perspektiv. De knytter seg sammen på tvers av filmene hans, selv om de egentlig ikke gjør det. Jeg var heldig som fikk tilbringe mye tid med ham under arbeidet med Scary Stories. Det var en unik opplevelse. Jeg husker at vi satt i et manusmøte der han forklarte hvordan man må se på manuset fra et overordnet perspektiv. Gjennom en lengre tale klarte han å formidle hvordan manuset skal ses ovenfra og ned, samtidig som det skal manifestere seg på lerretet og i historien. Det føltes som en kontinuerlig master class mens vi arbeidet med filmen.

Guillermo hadde final cut på filmen, ikke studioet. Han sa tidlig i prosessen, før opptakene startet, at «jeg har final cut, men du får den av meg.»

– Det er en veldig tillitserklæring?

– Ja, det er det virkelig. Enormt. Men det er typisk ham. Jeg tror ikke det gjelder bare for meg. Slik er han. Han skulle egentlig regissert denne filmen selv. Jeg sa at jeg ikke kunne lage en Guillermo del Toro-film. Det hadde ikke hatt noen hensikt å prøve en gang. Han sa at jeg skulle lage min egen film. Jeg hadde full frihet til å gjøre akkurat det jeg ønsket. Han kom med råd, forslag og jevnlige innspill underveis. Han var ikke til stede under opptakene, men i klipperommet satt han med oss i to-tre dager og ga oss mange innspill om hva vi burde gjøre. Det handlet hovedsakelig om tempo.

Streikeproblemer

– Hvordan påvirker Hollywood-streikene deg? Du jobber jo med Scary Stories to Tell in the Dark 2?

– Vi var midt i utviklingen. Nå er alt … det skjer mye. To selskaper eide filmen. CBS Films ble lagt ned etter at første filmen var ferdig. De ble en del av Paramount-systemet. Nylig ble også eOne kjøpt opp av Lionsgate. Så nå er det plutselig to store studioer som eier hver sin del, og jeg har ingen anelse om hva som kommer til å skje med dette … men produsentene er optimistiske.

– Hva kan du si om Scary Stories 2? Den første filmen var satt under Vietnamkrigen.

– Vi hopper til 1973, fem år senere. Det er mer fokus på kvinnefrigjøring denne gangen.

– Ja, det kan være skremmende nok.

– Dine ord, ikke mine. Jeg må passe på hva jeg sier. Det blir spennende. Manus fungerer godt, men det må forbedres. Vi jobbet mye med det i fjor høst. Men alt stoppet opp fordi jeg måtte konsentrere meg om The Last Voyage of Demeter. Og så kom streiken… Alle prosjektene mine har stoppet opp. Slik jeg kjenner systemet, vil mange av dem nok bare forsvinne. Men vi får nok vite mer når dialogen gjenopptas en gang i fremtiden.

Norske prosjekter

Øvredal bor nå i Asker. Siden Hollywood er preget av skuespiller- og manusforfatterstreiker, og arbeidet med Scary Stories 2 har stoppet opp, jobber han nå med norske prosjekter.

– Dette er prosjekter jeg har jobbet med parallelt, gradvis. Jeg håper å kunne få dem på skinner om ett eller to år.

Avhenger det av støtte fra NFI?

– Ideelt sett vil det alltid være slik. Det er bra å ha dem med på laget. Men det finnes andre måter å finansiere filmene på. Vi prøver å finne finansiering utenfor systemet i størst mulig grad. Da slipper vi å stå i kø.

– Hva er den største forskjellen mellom å lage en norsk film og en amerikansk film?

– Størrelsen, egentlig. Alt blir større, og alt blir litt mer hektisk. Samtidig har du mer ressurser, du jobber med de beste talentene – det er jo verdensklasse. Hollywood tiltrekker seg de beste talentene. Dette betyr også større budsjetter.

Budsjettet på Demeter er like stort som budsjettet på alle mine tidligere filmer til sammen, men jeg føler ikke at det har skapt ekstra press. Jeg har hatt stor frihet gjennom planleggings- og opptaksfasen. Når man klipper og redigerer, kommer flere meninger frem jo større budsjettet er. Men under opptakene har jeg i prinsippet arbeidet alene. Jeg måtte bare forholde meg til produksjonens behov.

– Det sies at den største forskjellen mellom Norge og Hollywood er at i Norge har regissøren «final cut», mens i amerikansk film er det produsenten som har det. Hvordan opplever du det?

– Praktisk sett har jeg alltid hatt «final cut» på mine egne filmer, bortsett fra denne gangen. Selv om det ikke alltid har vært nedskrevet, har jeg alltid hatt tillit og et godt samarbeid med produsentene, helt siden «Trolljegeren» med John Jacobsen. Han var opptatt av noen spesifikke elementer, men for det meste hadde jeg frihet til å gjøre det jeg ville. Det samme skjedde med The Autopsy of Jane Doe. Der satt jeg i tre uker sammen med den norske klipperen min på mitt eget kjøkken, med en liten bærbar datamaskin, og justerte filmen på egen hånd. Ingen sa noe om det, sier André Øvredal, Norges mest skremmende filmskaper.