Maïwenns film feirer opprøret og moderniteten til en kurtisane i Versailles på 1700-tallet. Det er enfornøyelse å oppleve henne i hovedrollen og Johnny Depp som Ludvig den XV i «Jeanne du Barry».

Tradisjon og modernitet utfordrer hverandre i Jeanne du Barry, den nye filmen fra den franske regissøren og skuespillerinnen Maïwenn, kjent for energiske og skarpe titler som Polisse og My Love.

Kostymedramaet Jeanne du Barry åpnet årets Cannes-festival, som inkluderer flere filmer regissert av kvinner, inkludert Alice Rohwacher, Justine Triet, Jessica Hausner, og Catherine Breillat.

Maïwenn, som både har regissert filmen og spiller hovedrollen, utforsker livet til Jeanne og hennes forhold til kongen, samt den politiske og sosiale konteksten i tidsperioden. Jeanne du Barry ble født i 1743 som den uekte datteren til en fattig syerske. Hun ble medlem av hoffet til Ludvig den XV for å bli hans siste offisielle elskerinne. Hun ble henrettet med giljotin under den franske revolusjonen i 1793.

Kløkt og skjønnhet

Jeanne går  fra fattigdom til å bli den mektigste kvinnen i Versailles som kongens elskerinne. Filmen er basert på den sanne historien om Jeanne, en arbeiderklassekvinne i Frankrike på 1700-tallet.

Jeanne du Barry (Maïwenn) bruker  all sin kløkt og skjønnhet til å klatre oppover i det sosiale hierarkiet. Hun ble favoritten til kong Ludvig XV og mot all anstendighet og etikette flyttet Jeanne til Versailles, hvor forholdet hennes til kongen skandaliserer hoffet. Hun blir utsatt for sjalusi og hat fra andre kvinner i hoffet, spesielt kongens døtre I tillegg får hun kritikk og fordømmelse fra samfunnet for å være en kurtisane og for å ha brutt med konvensjonene.

Bryter normene

Maïwenn vektlegger de kvinnelige opplevelsene og viser Jeanne som en radikal kvinne som brøt normene ved å kle seg i herreklær. Samtidig unngår Jeanne du Barry å bli en polemisk avhandlingsfilm og utforsker andre aspekter av Jeannes liv. I de mest vellykkede øyeblikkene minner filmen om Zhang Yimous Bak den røde lykten, som utforsket de psykologiske konfliktene mellom en føydalherres koner, selv om Maïwenn ikke deler den kinesiske regissørens sentimentale tilnærming.

Som en overlevelseshistorie lykkes Jeanne du Barry takket være Maïwenns egen innsats på lerretet. Hun kombinerer spontanitet, hengivenhet og uskyld på en måte som balanserer hennes egen fascinasjon for karakteren. Resultstet er et dyptgående psykologisk portrett av Jeanne. Denne karakterbyggingen forsterkes av kjemien mellom Maïwenn og Johnny Depp, som gir liv til en selvparodierende Ludvig den XV.

Jeanne du Barry er en ærlig skildring av hovedpersonens komplekse livsreise – en kvinne som omfavnet selvtillit, men også opplevde tragedien ved å være forut for sin tid.