«Climax » - Ekte ”feel bad” 
4Total vurdering

Climax vant Directors Fortnight på fjorårets filmfestival i Cannes. Som vanlig provoserer Gaspar Noé, og nok en gang har han laget en film som skaper debatt.

Gaspar Noé har sagt at han ikke tror på himmel eller helvete, i hvert fall ikke etter livet. I Climax tar han oss med til begge steder – i jordisk utgave.

På midten av 90-tallet samlet tjue dansere seg for en tre-dagers øvelse i en nedlagt internatskole midt i en skog. Det hele avrundes med en avsluttende fest. Stemningen er god, og sangriaen flyter, det vil si til de oppdager at noen har mikset LSD i den. Festen som begynner som en ellevill dans glir over i en atmosfære av hedonistisk frihet før det hele sklir ut og går over til et mareritt; En gravid kvinne blir misbrukt, en annen blir opphisset til å ta sitt eget liv når danserne ser ut til å gå inn i en kollektiv voldspsykose. Håpløsheten er total når den lille sønnen til en av dem blir låst inne i et sikringsskap og nøkkelen kommer bort. Marerittstripen, er ifølge regissøren selv basert på en sann historie.

Climax drar deg inn i en riktig vond opplevelse hvor regissøren tar kontroll over følelsene dine. Han drar oss alle inn i dødsdansen som bare blir verre og verre, og vi bevitner dansernes sammenbrudd. Du sitter mer eller mindre sjokkert tilbake i kinostolen. Det er en destruktiv film som er vanskelig å svelge, samtidig som den fascinerer.

Climax er en ”bad trip”.Den vil garantert ødelegge nattesøvnen. Gapar Noé leker seg med følelsene våre og provoserer, men ellers så oppleves det hele som nokså tomt.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen