Skuespillerne skal ikke klandres for at Back to Black verken synes å fange personligheten til Amy Winehouse eller alle vesentlige aspekter ved livet hennes.

PÅ KINO FRA 12. APRIL: «Jeg ønsker å bli husket for bare å være meg,» siteres Amy Winehouse, spilt av Marisa Abela, i biografifilmen Back to Black. Man kan imidlertid stille spørsmål om hvorvidt filmen fremstiller Winehouse slik hun faktisk var.

Filmen handler altså om den britiske artisten og låtskriveren som oppnådde stor suksess og påfølgende mye belastende mediaoppmerksomhet før hun dypt tragisk døde av alkoholforgiftning i 2011, bare 27 år gammel.

Regissør er Sam Taylor-Johnson, som tidligere har regissert blant annet Nowhere Boy (2009) om John Lennon og den mer kjente romanadapsjonen Fifty Shades of Grey (2015), mens filmens manusforfatter Matt Greenhalgh har Control (2007) om Joy Divisions Ian Curtis så vel som den nevnte Lennon-biografifilmen på sin forfatter-CV.

Kjærlighetshistorie i sentrum

Uten at det i utgangspunktet er noe galt i det, er Back to Black en «biopic» av konvensjonell sort, som introduserer oss for den jazzelskende jødiske London-jenta med et formidabelt musikalsk talent som åpenbarte seg tidlig, for så å skildre veien til konsertopptredener, plateutgivelser og en etter hvert svært destruktiv livsstil. Det meste av dette haster filmen imidlertid nokså raskt igjennom, til fordel for Winehouses forhold til Blake Fielder-Civil (Jack O’Connell).

For filmskaperne ønsker først og fremst å fortelle en kjærlighetshistorie, om enn ikke nødvendigvis en ukomplisert sådan.

Hovedrolleinnehaver Abela gjør en svært solid skuespillerprestasjon, der hun også fremfører sangene selv – og det aller mest imponerende er hvordan hun evner å synge som Winehouse. O’Connell gir en bemerkelsesverdig røff troverdighet til rollen som den rusglade og forførende «bad boy’en» Fielder-Civil, mens det neppe burde overraske at de dyktige skuespillerne Eddie Marsan og Lesley Manville er gode i sine biroller som henholdsvis hovedpersonens far og bestemor.

Tannløst og rosenrødt

Fortellingen om Winehouses liv er også fortalt i Asif Kapadias glimrende portrettdokumentar Amy fra 2015. Nå skal det påpekes at en dokumentarfilm neppe heller gjengir den fulle og hele sannhet, og naturligvis også er en bearbeidet fremstilling ut fra hva filmskaperen ønsker å formidle. Ikke desto mindre får man et ganske annerledes inntrykk av Winehouses personlighet i denne dokumentaren – som tross alt inneholder mye materiale av den virkelige Amy – enn slik hun portretteres i Back to Black.

Der Winehouse i virkeligheten syntes å være fandenivoldsk, lynende intelligent og kjapp i replikken med mye styrke og en «tar ikke noe dritt»-holdning, samtidig som hun nok var dypt sårbar og tilsvarende dypt såret, er disse «edgy» sidene sterkt tonet ned i filmen – og med det fremstår hun langt mer tannløs og mindre kul enn hun formodentlig fortjener. Det hjelper heller ikke at filmen gjør et stort poeng av Winehouses ønske om å få barn, og kanskje endatil ville være kone og mor fremfor musiker – selv om dette ikke behøver å være ren diktning.

Vesentlige utelatelser

Forholdet til Fielder-Civil hadde åpenbart stor betydning i livet hennes. Albumet som filmen er oppkalt etter handler da også om dette, og ble skrevet etter et brudd med ham. Like fullt oppleves det som at forholdet både farges for rosenrødt – det er grunn til å tro at han hadde mer negativ innflytelse på henne enn det som tilkjennegis her – og vies for mye plass i spillefilmen.

Så godt som ingenting er med om hvor hardt Winehouse ble drevet ut på spilleoppdrag av folk med økonomiske interesser i karrieren hennes, mens hun egentlig trengte støtte, avholdenhet og behandling. I tråd med dette tegner filmen et påfallende positivt bilde av pappa Mitch Winehouse – i motsetning til dokumentaren (som familien har tatt offentlig avstand fra), som viser en far som ikke alltid tok de beste valgene for sin datters ve og vel. Back to Black inkluderer riktignok at han på et tidlig tidspunkt ikke mener at hun skal dra på avrusning – noe som strengt tatt er vanskelig å utelate, all den tid det er beskrevet i hennes mest kjente hit «Rehab».

Det er liten tvil om at Amy Winehouse fortjener en hyllest, gjerne i form av en spillefilm. Og filmskapernes motiver for å skildre henne som en så utpreget romantisk sjel, kan være edle nok. De unnviker heller ikke alle skyggesidene ved Winehouses liv – det ville vel knapt være mulig i en biografifilm om henne, eller i det hele tatt noen biografifilm.

Men den særdeles sterke personligheten, som også med tydelighet kommer frem i artistens egne sangtekster, er i altfor stor grad fraværende – i likhet med noen vesentlige aspekter som bidro til den endelige tragedien. Dermed blir Back to Black et skuffende søtt og pyntelig portrett, og det er fristende å spørre med Amy selv: What kind of fuckery is this?