Til tross for et stjernegalleri med britiske skuespillere, blir «Wicked Little Letters» aldri noe mer enn en middelmådighet som muligens treffer publikummet til de evige NRK-reprisene av «Med hjartet på rette staden».

PÅ KINO FRA 26. APRIL: «Wicked Little Letters» er en dramakomedie med Oscar-vinneren Olivia Colman og Oscar-nominerte Jessie Buckley i hovedrollene. Med et slikt par i hovedrollene er det grunn til store forventninger.

Filmen er basert mer eller mindre på en sann historie og tar oss med til småbyen Littlehampton i England på 1920-tallet.

Edith Swan (Colman) er en enkel, middelaldrende troende kvinne som bor sammen med foreldrene sine i den søvnige byen. Hun prøver å være en god datter for sine aldrende foreldre og en god nabo som hjelper til i lokalsamfunnet. Hun går i kirken på søndager og smiler til alle hun møter. Dette står i direkte kontrast til hennes nye nabo, Rose (Buckley), en ung irsk kvinne som er enlig mor, banner og drikker på puben, og hvis seksuelle frigjøring er i strid med Ediths egen fromme natur.

Timothy Spall spiller Ediths dominerende far, mens Gemma Jones spiller hennes kuede mor.

Livet blir anspent når innbyggerne i småbyen begynner å motta en flom av hatbrev med grov hets, ikke ulikt det som innbyggerne i Fagernes har opplevd i årevis ifølge «Åsted Norge»-føljetongen på TV2. Slik sett fremstår «Wicked Little Letters» som veldig realistisk.

Ryktespredning

Mistanken rettes raskt mot Rose. Bak ryktene og mistankene står hennes svært så gudfryktige nabo, Edith Swan. Hun sprer mistillit, giftige rykter og peker på Rose som den skyldige bak de obskøne brevene.

Filmen er regissert av Thea Sharrock og basert på et manus av Jonny Sweet. De serverer dessverre historiens store avsløring etter en time og lar de resterende 40 minuttene gå på tomgang.

Det faller på en lokal politikvinne (Anjana Vasan) å rydde opp i rotet, men hun havner i konflikt med politisjefen, som ikke har noen interesse av å se en kvinne ta initiativ.

Endimensjonalt

Dessverre fremstår hovedrollene til Olivia Colman og Jessie Buckley som svært endimensjonale, og mange av birollene sitter fast i klassiske britiske «kitchen sink»-serier som «Coronation Street» og «EastEnders».

Tematisk ser det ut til at de er mest opptatt av å vise det vanlige kvinnehatet som dominerte tiden, men disse karakterene er ikke dype nok til å gi næring til de forestillingene vi forventer fra Colman og Buckley. De to kan atskillig bedre sammen. Se dem i Maggie Gyllenhaals «The Lost Daughter» fra 2021.

Mot slutten har manusforfatteren har skrevet seg inn i et narrativt hjørne. Filmen bærer preg av at Jonny Sweet først og fremst jobber med sitcom og ikke evner å skape de dype karakterene som en spillefilm krever.

Regissør Thea Sharrock kan bedre. Hun er regissøren bak den langt bedre «A Beautiful Game» som nettopp er sluppet på Netflix.