Pedro Almodóvars The Room Next Door er en dempet, men følelsesladet fortelling om to gamle venner som møtes igjen etter mange år. Gjennom kraftfulle prestasjoner av Julianne Moore og Tilda Swinton utforsker filmen sårbarhet, livsvalg og tap.

PÅ KINO FRA 25. OKTOBER: Etter kortfilmene The Human Voice (også med Tilda Swinton) og Extraña Forma de Vida, har Pedro Almodóvar endelig fått muligheten til å lage en spillefilm på engelsk – Gulløvevinneren The Room Next Door.

Selv om sluttresultatet ikke er like overbevisende som hans beste filmer på spansk, er samarbeidet med de to ledende skuespillerinnene – Julianne Moore og Tilda Swinton sterkt og rørende. Almodóvar mestrer fortsatt å vekke sterke følelser, selv om historien og stilen er mindre fargerik enn i hans tidligere verk.

Det er utfordrende å anmelde Almodóvars første engelskspråklige film uten å avsløre for mye. Fortellingen følger to tidligere nære venner, Ingrid (Julianne Moore) og Martha (Tilda Swinton), som treffes igjen etter mange år uten kontakt.

Ingrid har blitt en suksessfull forfatter, mens Martha har valgt en karriere som krigsreporter  – og er nå alvorlig syk med uhelbredelig kreft. Gjensynet balanserer mellom et rørende møte og vissheten om en kommende avskjed. Det er en historie som avdekker menneskelig sårbarhet, med refleksjoner over livsvalg og tap.

Siden Smerte og ære(2019) har Almodóvar tonet ned noen av de mest karakteristiske elementene i sin stil. Den barokke estetikken fra tidligere verk har blitt dempet til fordel for en mer strømlinjeformet visuell tone. Den personlige fargepaletten er fortsatt til stede, men nå mer elegant og mindre sprudlende. De fyldige tonene er der, men de er roligere, reflekterende.

Dette kan også ses i narrativens struktur, der livligheten og energien fra tidligere filmer er dempet. Sidesporene som preget hans tidligere filmer, virker ikke lenger å fange regissørens interesse i samme grad.

Nærbildenes kraft

I de første tilbakeblikkene, der hovedkarakterene ennå ikke er til stede, bryter filmen noe med rytmen og gir en følelse av uro. Disse scenene fremstår klisjéfylte og overfladiske, særlig med amerikanske kulturelle referanser som føles lite subtile.

Gjensynet mellom Ingrid og Martha er preget av en ladet intimitet, og det er her Almodóvar virkelig briljerer. Kameraet hviler nesten konstant på ansiktene deres, spesielt i nærbildene som blir filmens følelsesmessige kraftverk.

Regissøren virker besatt av ansiktsuttrykkene til Moore og Swinton, deres subtile bevegelser, og dykker ned i følelsene deres på en måte som overgår ordene de deler. Selv om vi vet at handlingen foregår i New York, blir byen sekundær til de intense portrettene av disse kvinnene.

Fra byens travle gater til et isolert hus

Når historien tar dem fra storbyen til et vakkert hus på landet, der hver venn får sitt eget rom, åpnes filmen litt opp. Kameraet fanger mer av kroppene deres, og noen få bipersoner får også innpass i handlingen.

John Turturro gjør en minneverdig opptreden som en tidligere elsker, med en vakker replikk til Ingrid: «Jeg har alltid beundret deg for dette: Du er en av de få som klarer å lide uten å få dem rundt deg til å føle seg skyldige.» Samtidig tilfører en fysisk trener en av de få lette vitsene i filmen, en uvanlig Almodóvar som denne gangen velger å holde humoren på et minimum.

En mer alvorlig Almodóvar

The Room Next Door er langt mer alvorlig enn mye av Almodóvars tidligere arbeid. Samtalene mellom vennene er direkte og ofte tunge, mens visuelle, musikalske og litterære referanser understreker den alvorlige tematikken. Denne vektleggingen av tema kan virke litt overtydelig, og noen vil kanskje savne den lettere, mer lekne tonen som preget mange av regissørens tidligere filmer.

Pedro Almodóvars engelskspråklige debut viser en mer moden, dempet regissør som er villig til å utforske nye uttrykk. Selv om filmen ikke når høydene fra hans beste spanske verk, leverer Julianne Moore og Tilda Swinton kraftfulle prestasjoner som bærer filmen.

Den intense fokuseringen på karakterenes følelsesliv, spesielt gjennom nærbildene, skaper en dyp emosjonell reise, selv om filmen mangler noe av den sprudlende energien som tidligere definerte Almodóvar.