– Jeg følte nok at den amerikanske produksjonsmodellen var mer tilgjengelig for meg enn den norske, sier Mona Fastvold. Nå er den norske filmskaperen premiereaktuell med sin andre spillefilm The World to Come, der Katherine Waterston og Vanessa Kirby spiller to kvinner fra 1800-tallets USA som forelsker seg i hverandre.

– Siden jeg også er manusforfatter for andre regissører, har jeg egentlig skrevet mer enn jeg har regissert. Så jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt at jeg skulle regissere en film jeg ikke selv hadde skrevet, sier Mona Fastvold.

 Den norske regissøren er nå klar med sin andre spillefilm The World to Come, som hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia september i fjor, der den vant Queer Lion-prisen for beste film med LGBTQ-tema. 6. august får filmen premiere på norske kinoer.

Mona Fastvold langfilmdebuterte i 2014 med den norskproduserte Søvngjengeren, som ble spilt inn i USA. I tillegg har hun blant annet vært manusforfatter på partneren Brady Corbets spillefilmer The Childhood of a Leader, Vox Lux og den kommende The Brutalist.

 The World to Come er et kjærlighetsdrama mellom to kvinner i nybyggertidens USA, med Katherine Waterston og Vanessa Kirby i de ledende rollene, samt Casey Affleck og Christopher Abbott som deres respektive ektemenn.

Debutfilmen vekket interesse

Fastvold forteller at filmprosjektet ble presentert for henne av produsenten Whitaker Lader, som er Afflecks produsentpartner i selskapet Sea Change Media.

– Hun og Casey hadde sett Søvngjengeren i Sundance og likte den veldig godt. Da de begynte å jobbe med dette prosjektet, så de at det og Søvngjengeren snakket litt til hverandre. Det var sånn manuset kom til meg, sier regissøren når Cinema møter henne under Bergen Internasjonale Filmfestival, der The World to Come fikk sin aller første visning i Norge.

 Manuskriptet er skrevet av Ron Hanson og Jim Shepard, basert på en novelle av sistnevnte. Hanson er på sin side forfatter av romanen som ble adaptert til den kritikerroste filmen Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford.

 – Jeg syntes det var et prosjekt med masse potensial, ikke minst filmatisk potensial. Men det var også stort rom for at jeg kunne sette mitt preg på det. De to manusforfatterne la det fram som at de var to gamle gubber som hadde skrevet en kjærlighetshistorie om to yngre kvinner, og var veldig tydelige på at jeg kunne jobbe videre med tematikken fra mitt eget perspektiv, sier Fastvold.

Regissøren forteller at det ikke har vært noen bevisst strategi fra hennes side å søke seg mot USA framfor Norge, men at hun opplevde at den amerikanske filmbransjen var vel så tilgjengelig for henne.

– Jeg har vært i USA så lenge, og forstod på et vis hvordan jeg kunne lage film innenfor den amerikanske modellen. Før det har jeg jobbet som barneskuespiller i TV, med såpeserier og mye forskjellig i Norge, så jeg har lært meg faget på en uortodoks måte. Den bakgrunnen var kanskje ikke en fordel i Norge, mens kunnskapen jeg hadde var nok til at jeg fikk satt sammen og finansiert en film i USA.

 

Ufortalte historier

The World to Come er en kjærlighetshistorie mellom to kvinner, med flere elementer som kan relateres til vår tid. Var filmens feministiske aspekt viktig for deg?

– Absolutt. Om man skal lage en film som utspiller seg i fortiden, vil man jo se fortiden med dagens blikk. Filmer som skildrer den perioden – og som handler om denne klassen med bønder og arbeidere – er ofte fortalt fra et mannlig perspektiv om mannlige karakterer. Kvinnene er som regel slengt over hesteryggen eller en «love interest». LGBTQ-forhold fra arbeiderklassen er lite skriftlig dokumentert, fordi folk ikke skrev så mye – de var gjerne opptatt med å arbeide. Det er lett tenke på homoseksuelle forhold som noe moderne, men de har jo alltid eksistert. De har bare ikke fått den samme plassen i historieskrivingen som heteronormative fortellinger og kjærlighetsforhold, sier Fastvold.

Hun forteller at utgangspunktet for filmen er et notat manusforfatter Shepard kom over i en journal fra denne tiden med praktisk informasjon om driften av en gård. I margen stod det skriblet: «Min beste venn har reist bort, jeg er redd jeg aldri kommer til å se henne igjen.» Dette inspirerte ham til å skrive novellen, som han og Hanson deretter baserte filmmanuset på.

– Det slo meg at det finnes så mange små historier som ikke er blitt fortalt. Når vi ser tilbake på historien, forteller vi som regel om store personligheter, de som har påvirket historiens gang. Men det er også viktig å finne plass til de mindre historiene – som var veldig store for noen. Og å fortelle historiene til de stille personlighetene, de introverte menneskene. På en måte er prosjektet kanskje like mye humanistisk som feministisk, sier Fastvold.

Språk og fortellerstemme

The World to Come er i stor grad drevet av ord, ikke minst i form av hovedkarakteren Abigail (Waterston) sin fortellerstemme, og kan beskrives som en litterær film – vel å merke i positiv forstand.

Det er et ganske modig valg, med tanke på at voice over stadig er litt uglesett som fortellergrep?  

– Det sies jo ofte at voice over og drømmesekvenser er for den late regissør, men jeg mener at alle verktøyene i kassa er der for at man kan bruke dem. Det handler bare om å bruke dem riktig, svarer regissøren.

– Jeg jobbet mye og tett med både manusforfatterne, Katherine og komponisten for at fortellerstemmen skulle være så godt bakt inn i filmen som overhodet mulig. Det var ikke sånn at vi skapte voice over’en i etterkant – den var med i manuskriptet, og vi gjorde også forhåndsopptak som vi kunne høre på mens vi filmet scenene, for at Katherines spill skulle snakke til den indre monologen hennes. Da jeg arbeidet med komponisten, tenkte vi på Laurie Anderson og hvordan hun får spoken word og musikk til å fungere sammen, med en intensjon om å få til noe av det samme, legger hun til.

Språk er åpenbart viktig i denne filmen. Hvilken rolle vil du si at språket spiller?

– Noe av det jeg falt for ved manuset, var at det var så sinnssykt godt skrevet. Jim og Ron hadde skapt dialog som føltes utrolig autentisk for perioden, men som samtidig var litt elevated, eller forhøyet. Jeg syntes også det var veldig spennende at det handler om en intellektuell kvinne, men som bare får uttrykt denne siden av seg i det hun skriver ned, der hun på et vis kan være i språket. Disse kvinnene er jo på mange måter fanget av omstendighetene de er i, og fantasien er den eneste virkelige friheten en fanget person har, sier Fastvold.

– Så kan du finne en sjelevenn som du har endeløse, stimulerende samtaler med. Og når det skjer med Abigail, blir blikket hennes løftet til å tenke at det likevel finnes store muligheter. For meg var det hjertet av historien. Det er noe spesielt ved slike samtaler man kan ha med noen som kan gå over dager og år, og det er også noe jeg ville fange i filmen.

Gjenskapte nybyggermiljøet

Allerede da hun leste manuset, bestemte Fastvold seg for å skyte The World to Come på 16mm film.

– Jeg ville at filmen skulle ha masse tekstur, grain og grit. Og dype sortfarger. Uttrykket skulle stå i motsetning til det vakre landskapet, på en måte som også kunne framkalle noe av teksturen i malerier. Fotograf André Chemetoff og jeg jobbet også ut ifra at lys var en luksus på denne tiden, og ville skape en fokusert lyssetting, som gir inntrykk av at det for eksempel kun er den ene, lille lampen i rommet som gir lys, forteller hun.

The World to Come er spilt inn i Romania, der produksjonsstaben bygget opp nybyggermiljøet fra bunnen av. Det kunne de gjøre i uberørt natur – som i våre dager er vanskelig å finne i området handlingen utspiller seg, nærmere bestemt den nordlige delen av staten New York.

 Hvordan arbeidet dere med research og å skape miljøet?

– Jeg elsker å gjøre research, og å jobbe med alt fra de bittesmå detaljene til de store strøkene. Det å ha en interesse for alle delene av prosessen, kjennetegner vel egentlig alle som virkelig liker regijobben. Ron og Jim er dessuten utmerkede historiske detektiver, så de besitter en vanvittig bank av detaljer. En del av disse var allerede i manuskriptet deres.

– I tillegg jobbet jeg tett med produksjonsdesigneren Jean-Vincent Puzos, som har jobbet på en lang rekke filmer (blant annet Amour og The Lost City of Z, journ. anm) og er en fantastisk ressurs. Han har mye kunnskap om hvordan man finner det perfekte stedet å bygge, slik at det ser ut som bebyggelsen har vært der en stund. Vi kunne jo ikke bare finne en gammel hytte, for de er så små at vi ikke ville hatt noen steder å plassere kamera, lys, skinner og så videre. Man må skape noe som gir følelsen av en gammel gård, samtidig som at man tilrettelegger det for innspilling.

Å unngå det mannlige blikket

Fastvold forteller at hun og produksjonsdesigneren lot seg inspirere av minner fra de selv tilbragte tid på gårder i henholdsvis Norge og Frankrike i oppveksten, i tillegg til research på perioden og det spesifikke stedet i staten New York.

– Dessuten jobbet jeg med mye med å studere malerier og fotografier, snarere enn å hente inspirasjon fra andre spillefilmer. Vi har jo alle sett mange filmer om fortiden, men siden de som regel er laget av menn, må man trene blikket sitt på nytt – også som kvinne – for ikke å få et «male gaze» på en kjærlighetshistorie som denne. Vi er så vant til at alt er gjort på én spesiell måte, helt ned til fargepalletten. Periodefilmer er som oftest i grått, brunt, sort og hvitt. Jeg tenkte at det er Abigail som har innredet dette huset og skapt denne verdenen. Det var en blomst i upstate New York som ble brukt til å skape en blåfarge som var veldig populær på denne tiden, men som vi ikke er vant til å se, siden bildene fra den gang er i sort/hvitt. Denne blåfargen preger mye av omgivelsene i huset, og med det finnes også Abigails femininitet og personlighet i produksjonsdesignet.

Fortell om valget av Katherine Waterston og Vanessa Kirby, som jo begge er profilerte skuespillere?

– Verken Katherine eller Vanessa var riktignok fullt så «hotshots» da vi castet dem som de er nå. Katherine har en utrolig spennende karriere, men jeg tror hun forsvinner så mye inn i rollene sine – og dette er et kjempekompliment til henne – at folk ikke helt får med seg at det er den samme dama som er i Fantastic Beasts, Inherent Vice og Alien: Covenant. Hun er ekstremt allsidig. Men jeg har alltid vært veldig begeistret for arbeidet hennes, og hun var førstevalget mitt i rollen som Abigail. Hun har også en fantastisk stemme, i tillegg til at hun er en veldig subtil skuespiller, sier Fastvold.

– Vanessa ble jeg tipset om, og da jeg sjekket ut det hun hadde gjort tidligere, skjønte jeg umiddelbart at hun var en ypperlig match for Katherine. Da vi sendte tilbud til henne, sa hun ja med en gang. Det er jo en veldig god rolle, og det er fortsatt ikke så mange gode roller for damer i Hollywood, som dessuten har et bra manus, avslutter den norske regissøren.