Noen regissører lager filmer. Martin Scorsese lager filmhistorie. Han er ikke bare en legende – han er en stemning, en puls, et New York-hjerte med katolsk skyldfølelse og rock ’n’ roll-rytme. Fra mørke psykologiske portretter til mafiaepos som definerer sjangeren, har Scorsese i over 50 år gitt oss filmer som setter spor – ikke bare i kinomørket, men i oss.

Men hva er det som gjør Martin Scorsese filmer så spesielle? Det er ikke bare blodet, svetten og brillene – det er evnen til å balansere kaos og kontroll. Å gi oss karakterer vi ikke burde heie på, men likevel gjør. Og det begynner med en ensom fyr i en taxi. La oss se på vår liste over Martin Scorsese beste filmer: 

1. Taxi Driver (1976) 

«You talkin’ to me?» spør Travis Bickle. 

Ikke fordi han venter svar, men fordi han roper ut i tomheten. Dette er filmen som sementerte både Scorsese og Robert De Niro som navn man ikke glemmer. Og det er en film som fortsatt føles ubehagelig aktuell.

Vi snakker om en New York fanget i regn og neon, sett gjennom øynene til en mann på randen. Scorsese leker med kamera og psyke samtidig – og det hele kulminerer i en voldsscene som er like ikonisk som den er forstyrrende.

2. Raging Bull (1980)

Filmen mange kaller den beste sportsfilmen noensinne – men det er ikke bokseringen som er viktig her. Det er Jake LaMotta, mesterlig portrettert av De Niro, som kjemper mest med seg selv.

Skutt i nydelig svart-hvitt, med nesten poetisk brutalitet, er dette Scorsese på sitt mest intime og intense. Kameraet flyter gjennom slagene, lydene er overdrevne, rytmiske – nesten som en dans. Bare med knyttnever og selvhat.

3. Goodfellas (1990)

Noen filmer gjør deg underholdt. Andre gir deg frysninger. Goodfellas gjør begge deler – og den gjør det med stil, tempo og en musikalitet som få andre regissører tør å prøve på. Dette er Scorseses ultimate gangsterverk, og kanskje det mest innflytelsesrike han har laget.

La oss ta en kjapp pause med noen grunner til at Goodfellas fortsatt regjerer:

• Åpningsscenen: “As far back as I can remember, I always wanted to be a gangster.” 
• One-take-scenen på restauranten – kanskje filmhistoriens mest berømte steadicam-scene. 
• Joe Pesci som Tommy – uforutsigbar, morsom, skummel. Ofte alt på én gang.

 

• Kokainparanoia-klimaks – et mesterstykke i klipping og lyd.

4. The Departed (2006) 

Scorsese burde hatt Oscar lenge før dette, men når han først fikk den, var det med en film som oser av energi. The Departed er en nytolkning av Hongkong-filmen Infernal Affairs, men Scorsese gjør det 100% til sitt eget.

Leonardo DiCaprio, Matt Damon og Jack Nicholson leverer på høygir i et katt-og-mus-spill som er både voldsomt og tragisk. Filmen er hard, men aldri hul – og den viser at Scorsese fortsatt har evnen til å sjokkere og engasjere, selv etter 40 år bak kameraet.

5. The Irishman (2019) 

Hvis Goodfellas er adrenalinet, er The Irishman ettertanken. Dette er Scorsese som ser tilbake – ikke bare på karakterene sine, men på sin egen filmografi. Det er langsomt, sårt og nesten meditativt.

Ja, den er lang. Og ja, de-aging-effekten fikk blandet mottakelse. Men gi den tid. The Irishman er en film om skyld, ensomhet og tidens uunngåelige gang. Den spør: Hva koster det egentlig å leve som en gangster – når du er den siste som står igjen?

Statistisk sett? Filmen fikk 10 Oscar-nominasjoner. Null seiere. Men det spiller ingen rolle. For fansen ble det et verdig punktum på en epoke.

De skjulte perlene – Scorsese-filmene som gikk under radaren

Ikke alle Scorsese-filmer havner på topplister eller får Oscar-hype. Noen lever et roligere liv i filmografien hans – men fortjener langt mer oppmerksomhet. Her er noen av dem, i bulletform:

• After Hours (1985): En mørk, absurd komedie om én manns natt i et surrealistisk SoHo. En av Scorseses mest eksperimentelle filmer – og kanskje hans mest sære.
  
• The King of Comedy (1982): Robert De Niro spiller Rupert Pupkin, en tragikomisk wannabe-komiker besatt av berømmelse. Filmen ble oversett da den kom, men føles i dag nesten profetisk i sin skildring av kjendiskultur og narsissisme.
• Bringing Out the Dead (1999): Nicolas Cage som utbrent ambulansearbeider i New Yorks natteliv. En mørk og stemningsfull film som blandet åndelig krise med pulserende uro.
• Silence (2016): Et episk, dypt religiøst drama om to jesuittprester i Japan på 1600-tallet. Langt fra Mafia og New York, men kanskje Scorseses mest personlige film.

Disse filmene mangler kanskje glansen til The Departed eller Martin Scorsese sin klassiker  Casino fra 1995, men de viser en annen side av Scorsese – en som tør å ta sjanser, eksperimentere og fortelle mer lavmælte, men likevel gripende historier.

Liker du også å ta sjanser? Da bør du sjekke ut de beste nye casino 2025 – gode alternativer for deg som er klar for noe annet enn de gamle traverne.

Et liv i film – og en film i livet

Martin Scorsese er en av de få regissørene hvor man nesten ikke skiller mellom filmene og mannen selv. Hver film føles som et utsnitt av hans sjel. Han har aldri fulgt trender – han har skapt dem. Og selv nå, i en alder av 80+, fortsetter han å lage filmer som utfordrer og inspirerer.

Killers of the Flower Moon er kanskje den nyeste i rekka, men Scorsese er mer enn en regissør med en lang karriere. Han er et bevis på at film fortsatt kan være kunst – og lidenskap.