Jeg blir stadig overrasket over styrken i det lille islandske filmmiljøet. Handlingen i Gudrun Ragnarsdottirs film er lagt til 1960-tallets Island.

Filmen begynner med en mors farvel til sine to barn, seksårige Eydis (Kristjana Thors) og hennes ett år yngre bror Kari (Stefán Örn Eggertsson). Moren prøver å skjule et blått øye når hun skysser dem til bussen. Barna sendes bort for å tilbringe på en sommerleir på et barnehjem – slik at hun får tid og frihet til å komme seg på føttene etter en opprivende skilsmisse.

Eydis, Kari og de andre barna på bussen er ”sommerbarna” – midlertidige beboere på barnehjemmet, i motsetning til ”vinterbarna” som lever et gledesløst og trist liv på barnehjemmet hele året.

Det er en dyster verden Gudrun Ragnarsdottir  tar oss til. For en seksåring oppleves det som å komme til et fengsel når du blir fratatt lekene dine ved ankomst til institusjonen. Det gjelder ikke bare barnehjemmet – også landskapet er røft her ute ved kysten hvor vinden river i alt.

Som så ofte med islandske filmer er det en magisk realisme i handlingen hvor fantasi og virkelighet blandes sammen. Kari er redd for at ”lavafolket” skal ta ham hvis han ikke oppfører seg pent. Når Eydis blir venn med en lokal gutt som rider en islandshest, forteller en av de ansatte at gutten sannsynligvis et spøkelse etter et barn som frøs i hjel i myrene flere år tidligere. Eydis tror at drømmene hennes er ekte – at moren har besøkt henne om natten. Etter hvert som ukene går uten at de hører fra foreldrene øker savnet og lengselen.

Gundrun Ragnarsdottirs regidebut er solid. Hun har selv skrevet manuset og er flint til å instruere barna i deres roller selv om dialogen som ikke alltid føles like troverdig.

Mye av filmens styrke ligger i bildene til Ásgrímur Guðbjartsson. Han skaper noen fantastiske panoramabilder sammen med intime nærbilder og gjør
Sommerbarn er visuell opplevelse.