Robert Bogerud er en privatdetektiv ingen har tro på, fordi han har Downs syndrom.

Vi møter regissør Bård Breien sammen med hovedrolleinnehaver Svein André Hofsø i tilnærmet film noir-aktige omgivelser på Nighthawk Diner på Grünerløkka i Oslo, for en prat om deres kommende spillefilm
Detektiv Downs. Komedien handler om en privatdetektiv litt utenom det vanlige – Robert Bogerud har nemlig Downs syndrom. I tillegg har han sin helt egen metode, hvor han bruker følelsene, og med disse lever seg inn i livet til personen han skal oppspore.

– Folk med Downs syndrom har lett for å se andres følelser, sånn som Robert Bogerud gjør. Sånn har jeg det også, forteller skuespiller Hofsø, som til vanlig jobber på Fønix, en attføringsbedrift i Sandefjord som tilrettelegger arbeid for psykisk utviklingshemmede. I tillegg serverer han på en kafé i samme by, også den for psykisk utviklingshemmede.

– Robert og jeg har en felles interesse. Vi er begge opptatt av kjærlighet. Man kan si at han er en kjærlighetsdetektiv, legger han til.

Startet med Veum

– Det begynte som et plutselig innfall det man gikk i gang med seks nye filmer om Varg Veum, hvor jeg utbrøt til en kompis at dersom jeg noen gang skulle lage en film om en privatdetektiv, så skulle han ha Downs syndrom. Vi lo av det, fordi det var morsomt, og så skjønte jeg at det i grunn var en idé med potensial. Umiddelbart er jo tanken om en detektiv med Downs noe som har mye humor i seg, men også noe uforutsigbart, og kanskje noe originalt, sier Bård Breien om hvordan han fikk ideen til filmen.

– Deretter handlet det om å forstå hva karakteren representerer. Det tok en stund å utvikle hele konseptet, jeg drøvtygde ideen ganske lenge. Men så begynte jeg å tenke mye på hvordan min egen familie gikk i oppløsning ganske sent i livet, og kom til at den eneste som kunne oppklart det mysteriet der, er en privatdetektiv med Downs syndrom, fortsetter han.

– Og så dreide arbeidet seg om å fylle historien med trekk ved samfunnet jeg synes er påfallende, som detektiven kunne være en kontrast til.

Møtte du noe motstand mot konseptet?

– I begynnelsen var det en del som syntes det var smakløst, og advarte om at det kunne bli feil. Men jeg visste at jeg holdt meg på riktig side. I tillegg har det vært en del utfordringer knyttet til finansieringen, og det har tatt lang tid å realisere filmen. Så vidt jeg vet er det ikke laget en spillefilm før hvor hovedpersonen har Downs syndrom og er med i alle scener. Da går det noen alarmer i alle ledd, fra filminstitutt til distributør. Men det har ikke vært noen som har prøvd å stoppe oss, så ille har det ikke vært, svarer Bård.

– Produsentene i Friland har vært med på ideen helt fra starten av. Og det har vært en enorm entusiasme for prosjektet fra alle som har jobbet på filmen, både foran og bak kamera. Etter hvert fikk vi dessuten veldig bra respons fordi ideen er så klar og tydelig, for eksempel da vi søkte finansiering fra utlandet, legger han til.

Lang jakt på hovedrollen

Det tok også lang tid å finne den rette til å spille hovedrollen i filmen. Bård Breien forteller at han i sin søken kontaktet samtlige bedrifter for psykisk utviklingshemmede på hele Østlandet.

– Det var viktig at jeg reiste rundt til disse stedene personlig, for det er naturlig nok mye beskyttertrang rundt folk med Downs syndrom. Jeg har kjørt mye rundt på kjerreveier i de mange kommunene i området for å treffe folk som kanskje kunne være aktuelle, forteller Bård.

Da regissøren til sist fant Svein André Hofsø, innså han raskt at han hadde funnet sin mann.

– Det var ett arbeidssted jeg ikke hadde vært, men en dame skrøt veldig av en som jobbet der. Svein André kom derfor inn til Oslo for en audition, og jeg merket umiddelbart at han var veldig tent og motivert. Han bare klinte til, på en veldig overbevisende måte.

Breien beskriver det som et skikkelig godt øyeblikk da han fant sin hovedrolleinnehaver.

– Det var en forutsetning for finansieringen at vi hadde en fyr som kunne funke i rollen. Med Svein André følte jeg at jeg fant en fyr som så ut som en filmstjerne. I tillegg hadde han en melankoli som karakteren skulle ha. I utgangspunktet er jo Robert Bogerud en ensom person. Han har begynt i detektivyrket, uten at noen tror på ham – ikke en gang hans egen far, som er politietterforsker, sier Breien, og legger til at jakten på riktig vedkommende også handlet om en del mer grunnleggende ting.

– Diksjon var en konkret utfordring. Folk har jo Downs syndrom i mange forskjellige grader, ikke alle har så god uttale som Svein André.

I hardtrening før opptak

Svein André forteller på sin side at han alltid har hatt en drøm om å bli skuespiller.

– Jeg har vært med i en amatørfilm laget av søsteren og svogeren min, hvor jeg spilte James Bond. Så det å spille skuespill var ikke helt nytt for meg. Men fra å være med i en amatørfilm til å ha hovedrollen i en ordentlig spillefilm, det er et stort skritt. Det er jo helt vilt, sier skuespilleren.

– Og det er ikke mange med Downs syndrom som har hovedrollen i en film, legger han til.

Gjorde du mange forberedelser til rollen?

– Jeg måtte endre livet mitt! Jeg var nødt til å komme meg i form, for å klare innspillingen. Derfor begynte jeg på et treningssenter i Sandefjord, med personlig trener. Opptaksperioden var veldig slitsom, men det hjalp veldig at jeg hadde begynt å trene. Og det har jeg fortsatt med etterpå, forteller Svein André.

– Det var ekstremt viktig at han trente, supplerer Bård.

– Da vi først begynte å gå gjennom scenene i forarbeidet, gikk det kanskje ikke mer enn en halvtime før Svein André ble ukonsentrert og måtte ha en pause, og til sammen orket han ikke mer enn tre timer per dag. Men vi visste jo at vi skulle ha innspilling fem dager i uka, med fulle arbeidsdager – som skulle vise seg å være tolv timer lange. Og Robert Bogerud er som nevnt med i hver eneste scene i filmen. Så det var et sjansespill, vi visste ikke helt hvordan man skulle gå fram – og det var veldig spennende å se om Svein André kom til å få det til. Noe man strengt tatt ikke kunne vite før opptakstiden var over, forteller regissøren.

Både i forarbeidet og under innspillingen fikk de dessuten hjelp av Martin Lotherington, som var Svein André personlige skuespillertrener.

– Jeg gikk gjennom hele manuset på forhånd sammen med Martin, sånn at jeg lærte meg hele teksten utenat, forteller Svein André.

– Vi jobbet i ett år med å lære ham manuset, sier Bård.

– Den største utfordringen med denne filmen har helt klart vært å få Svein André til å funke som Robert Bogerud. Det har vært hovedoppgaven under hele prosessen, understreker regissøren, som legger til at det var en støtte å ha Lotherington til stede også i opptaksperioden.

– Når jeg hadde brukt alle regiknepene og ikke visste helt hva jeg skulle gjøre, kunne jeg hente inn Martin, som fikk peppen til Svein André opp igjen.

Spiller mot idolet

Under utvelgelsen av de øvrige skuespillerne, ville regissøren se hvordan de fungerte sammen med Svein André. Dette gjorde at skuespilleren også fikk et ord med i laget om valget av rollebesetning.

– Da Ida Elise Broch var inne til prøvefilming, tenkte jeg wow, hun er pen! Så jeg sa til Bård at hun måtte få rollen. Og sånn ble det, sier Svein André.

– Du syntes hun var flinkest?

– Ja!

– Jeg måtte jo gjøre stjernen fornøyd, sier Bård, som forteller videre at auditionrundene ble ytterligere en måte å la Svein André få øve seg før de gikk i opptak.

– Dessuten måtte han jo bli kjent med alle skuespillerne for å føle seg friere til å spille. Så det var mye prøver, rett og slett. Men Svein André tok alt veldig pent. Jeg husker da hans store helt Sven Nordin skulle inn for å prøvefilme. Jeg tenkte kanskje at han ville bli litt nervøs, men Svein André var superkul – å spille mot idolet var ikke noe problem!

– Det var helt konge, sier Svein André.

– Sven Nordin har vært mitt store idol helt siden han spilte i
Mot i brøstet. Da han fikk en rolle i filmen, var det enda morsommere å være med på dette.

Blant det omfattende forarbeidet gikk Svein Andre dessuten på dansekurs i et års tid, som forberedelse filmens dansesekvens.

– Vi fant ut at Robert Bogerud bare måtte danse, på et tidspunkt hvor han er nyforelsket og full av
power og glede, forteller Bård.

– Først prøvde vi å øve inn noen spesifikke trinn og kontrollere det, men innså etter hvert at vi bare måtte la det stå til. Det var ikke bare jeg som var bekymret for hvorvidt Svein André skulle få det til, men den første tagningen av scenen var bare helt rå, og fikk hele staben på seksti mennesker til å bryte ut i applaus. Der så vi en fyr som virkelig klinka til!

Svein André forteller at han ønsker å fortsette med både skuespill og dans. Drømmen er en rolle i Hotell Cæsar.

– Hvilke skuespillere ønsker du deg aller helst å spille mot?

– Ida Elise Broch! Og Pia Tjelta, selvfølgelig.

– Enn internasjonale, da?

– Mila Kunis, kanskje, svarer skuespilleren.

– Dette var bare damer, jo!

– Det hadde også vært gøy å spille mot Kim Kolstad, Kim Daniel Sannes og de andre skuespillerne i Hotell Cæsar.

Blant stjernene i Cannes

I vår var regissøren og skuespilleren sammen på filmfestivalen i Cannes, for å promotere den kommende spillefilmen.

– Å være i Cannes var helt utrolig, sier Svein André.

– Jeg husker vi var på en fest, hvor jeg plutselig lurte på hvor Svein André var blitt av. Da var han ute på dansegulvet sammen med Pia Tjelta og en del andre skuespillere. Og så dro han litt tidlig fra festen, fordi han ble kjørt hjem i limousinen til Mila Kunis, forteller Bård.

– Sammen med Mila Kunis?

– Ingen kommentar, svarer Bård.

– Jeg håpet det! Men hun hadde dratt litt tidligere, oppklarer Svein André.

– Hvis Svein André tar helt av etter dette, og ender opp alkoholisert i Hollywood, kan jeg lage dokumentarfilm om comebacket hans, spøker Bård.

– Det pleier du å si, ler Svein André.

– Så du frykter at suksessen vil gå til hodet på ham?

– Neida. Svein André er god til å komme seg ned på jorda igjen. Men man skal jo få lov til å ta litt av, også, sier regissøren.

Vekk fra det velkjente

Med sterke farger kombinert med klare referanser til
film noir-tradisjonen har
Detektiv Downs et ganske annerledes formspråk enn Bård Breiens forrige film, langfilmdebuten
Kunsten å tenke negativt.

– Historien skulle fortelles fra perspektivet til Robert Bogerud, som er en privatdetektiv av den gamle skolen – en elev av Humphrey Bogart, kan du si. Det ville være kjedelig å bruke denne anledningen til å lage noe utpreget realistisk. Isteden ville jeg lage en skikkelig fiksjon, et eventyr, sier Bård.

– Jeg ville lage en romantisk noir, uten å falle i fella og lage film noir-pastisj. Robert Bogeruds verden er fargerik, spennende og ikke minst vakker. Det gjaldt å finne balansen mellom verden slik den fortoner seg for Robert Bogerud når han beveger seg ut i natten, og samtidig bevare et ben i virkeligheten. Film noir er jo nærmest en sjanger, som svært mange kjenner til, og som man dermed kan leke med. For eksempel når vi først ser det noir-aktige kontoret Bogerud har innredet, for så å snu kamera mot vasken og klesskapet der han bor på Marihøna omsorgsbolig.

Det stilistiske er dessuten en medvirkende årsak til at filmen er spilt inn i Praha, med en tsjekkisk stab som berømmes av både regissøren og skuespilleren.

– Vi valgte ikke Praha fordi vi nødvendigvis skulle skape den mest fantastiske noir-scenografien, men for å hive seg ut av kjente opptakssteder. Jeg ville unngå at folk hele tiden sitter og kjenner igjen hvor i Oslo man er, noe som ville være forstyrrende, men ville likevel bevare en følelse av byen, sier Bård.

Regissøren forteller at han ikke har sett direkte mot noen konkrete film noir-klassikere da han fant fram til filmens uttrykk.

– Stilistisk har vi ikke hentet så mye inspirasjon fra helt konkrete filmer, selv om mange noir-elementer naturligvis er tilstede. Men noir-filmene er jo for eksempel gjerne i svart/hvitt, mens vi bruker masse farger. Vi har hentet litt her og der –
The Big Lebowski ligger blant annet og spøker et eller annet sted i bakgrunnen, sier han.

– Generelt var det en glede å fri seg fra den sosialrealistiske tradisjonen som norsk film vanligvis hviler seg på, og isteden lage en gjennomført fiksjon. Dette er en vesentlig forskjell fra
Kunsten å tenke negativt, med sin mer skitne, dokumentariske stil, som er enklere å få til. Samtidig er ikke dette en verden hvor det finnes flere privatetterforskere med Downs syndrom, det er bare Robert Bogerud. Mens hele omverdenen sier at han ikke kommer til å få det til, fordi han har Downs. For å fortelle hans historie, må man også ha et ben i virkeligheten.

God i senga

– Svein André, hva er ditt forhold til Humphrey Bogart og gamle detektivfilmer?

– Jeg fikk låne masse Humphrey Bogart-filmer av Bård, for å se hvordan han går og beveger seg og sånn. Men jeg har mer forhold til James Bond, som jo også er en slags detektiv, selv om han er agent. Så jeg har hentet litt fra både Bogart og Bond, svarer skuespilleren.

– Det er ingen hemmelighet at Robert Bogerud er ganske god i senga. Da vi skulle filme sex-scenen, ble James Bond en konkret hjelp. Å være 007 var det som skulle til for å motivere Svein André til å ta den helt ut, utdyper Bård.

– Når karakteren skulle være tøff, kunne jeg si til Svein André at han skulle være Bogart. Men når jeg ville at han skulle være mer uskyldig, ba jeg ham isteden om å være Svein André. Så det ble en slags peilepunkter.

– Det har gått seks år siden Kunsten å tenke negativt, som hadde nokså stor suksess, ikke minst i utlandet. Føler du forventingspress til den nye filmen din?

– Jeg har ikke tenkt så mye på det, nei. Jeg har for så vidt merket noen forventinger fordi ideen har slått an. Men at folk er interessert i at filmen er på vei, må jeg innrømme at jeg bare synes er deilig.

– Hvor personlig er filmen for deg?

– Jeg har selvfølgelig puttet inn en del personlige elementer, både følelsesmessig og i form av betraktninger som er omformulert til en historie. Men jeg tenker at det først og fremst er en film som skal treffe et publikum, ikke underholde meg selv, svarer Bård.

– Men du sa noe tidligere som knyttet historien til egne erfaringer?

– Jeg har holdt på med dette prosjektet i fire år, og har etter hvert funnet humøret igjen. Men da jeg begynte å skrive manuset, følte jeg meg nok litt som en privatdetektiv med Downs syndrom på jakt etter kjærligheten. Filmen handler nok til en viss grad om noen ting jeg tok litt tungt på den tiden, men som jeg har forsøkt å vri slik at jeg kan klare å le av det.

– Hvem tenker dere denne filmen er for?

– Kunsten å tenke negativt fungerte som en komedie for folk fra 14-15 år og oppover, og det tror jeg denne også vil gjøre. Jeg tror filmen og humoren vil funke for de aller fleste, så lenge man ikke er altfor
uptight, svarer Bård.

– Det er en film for alle som har lyst til å se den, egentlig, legger Svein André til.

– Det synes jeg var et veldig godt svar, som jeg skal bruke selv neste gang. Enkelt og greit, istemmer Bård.