(VENEZIA) Det er med andre ord ikke bare muslimer som lar seg provosere av film for tiden.

Østerrikske Ulrich Seidl er ikke elsket av alle i sitt hjemland Østerrike, og nå heller ikke i Italia. De konservative katolikkene oppfatter
Paradis: Tro som en upassende film med blasfemisk religiøs symbolisme. Ulrich Seidl har et anstrengt forhold til den katolske kirken. Barndomsopplevelsene på katolsk kostskole har preget ham.

– Hva slag minne har forblitt hos deg etter å ha vokst opp på en katolsk kostskole?

– Jeg har mange minner – både gode og mindre gode. Da jeg var 10-12 år gammel var jeg mye i kirken og hadde mange oppgaver og gjøremål der. Det var et samlingspunkt for hele landsbyen. Seinere, da jeg gikk på internatskole opplevde jeg et svært rigid system. Jeg gikk 11 år på katolsk kostskole. Kun to ganger i måned fikk vi reise hjem på besøk i helgen. For meg var det helt forferdelig – noe slikt er forferdelig for et hvert barn. Fysisk avstraffelse var vanlig.

– Hvor sterkt er den katolske kirken involvert i skolesystemet i Østerrike?

– Etter krigen var den veldig sterk, også da jeg gikk på skolen. I alle klasserom var det påbudt at det skulle henge et kors. Men innflytelsen blir stadig mindre.

Kastet ut av filmskolen

Helt fra begynnelsen av som filmskaper har Ulrich Seidl vært kontroversiell. Først blant han egne professorer ved filmakademiet i Wien som fikk ham sparket fra skolen fordi de fryktet at hans provoserende filmer ville ødelegge ryktet til skolen. Filmene i hans
Paradis-trilogi er inspirert av et teaterstykke fra 1932 Ödön von Horváth –  som følger tre kvinner fra samme familie gjennom tre sammenhengende historier.

Den første filmen
Paradis: Kjærlighet handler om en middelaldrende kvinne som reiser til Kenya for å oppleve kjærligheten. Den kjærligheten hun opplever er falsk, og samtidig har hun det europeiske herrefolkets holdninger med seg i møtet med Afrika.

Den andre
Paradis: Tro er fortellingen om en katolsk kvinne som benytter ferien sin til å føre et religiøst korstog i innvandrerbydelene i Wien. Den tredje filmen,
Paradis: Håp handler om en overvektig ung jente som reiser på slankefarm.

 

Mesteparten av handlingen i
Paradis: Tro foregår i hjemmet til denne katolske korsfareren. Der bor hun aleine etter at hennes muslimske egyptiske mann forsvant for mange år siden. Når han plutselig dukker opp igjen i rullestol er han avhengig av hennes hjelp, men hun elsker kun Jesus nå. Han ønsker hennes hengivenhet og hun ønsker å leve i kyskhet.

Seidl foretar her et basketak mellom de to store verdensreligionene innen den  mulige enheten – familien. «Familien er hellig for alle religioner», og «i alle religioner har du en plikt som kone å vaske og skrubbe,» sier den rasende mannen. Senere fornærmet han henne med å kalle henne  hore, «en hore, som alle i Østerrike». Fra rullestolen prøver han å ødelegge alle korsene hun har hengt opp i leiligheten –  også et bildet av pave Benedikt XVI hun har hengt opp på kjøkkenet.

Konflikten med sin muslimske gjenkomne ektemann gjør henne enda mer fanatisk, og på bønnemøtet med sin trosfeller roper hun ut: «Vi er troens stormtropper. Vi er lojale til døden. Vi skal gjøre Østerrike katolsk igjen!»

Selvpisking

Paradis: Tro både begynner og slutter med pisking. Mellom disse scenene både kjemper og ber Anna Maria (Maria Hofstätter). Hun ønsker å bekjempe verdens synd og går med sine Madonnafigurer fra dør til dør for å redde og kristne de ugudelige – det vil si muslimske innvandrere. Hennes korstog er ikke spesielt vellykket.

Har du et anstrengt forhold til religion?

– Mitt forhold til religion er komplisert. Det er ikke noe jeg kan sammenfatte i en setning, men jeg kan definitivt si at det er noe som har satt sine spor hos meg. Tro og religion hånd i hånd kan lett bli pervertert og lede til religiøs ekstremisme, men samtidig er det noe mange mennesker føler at de trenger. Gud kommer hele tiden tilbake til meg, og det gjør også følelsen av dårlig samvittighet.

Skinnhellighet

– Hvorfor har du valgt å kalle serien for P
aradis?

– Fordi det handler om mennesker som søker sitt Paradis – på svært så forskjellige måter.

– Mange av de meste rystende filmene de siste årene har kommet fra Østerrike – det gjelder både dine og Hanekes, men også flere andre. Hvordan vil du forklare det?

– Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv. Jeg har alltid vært på søken i et samfunn som fortrenger sannheten. Med mine filmer har jeg ønsket å sette søkelyset på det som foregår under overflaten og bortenfor fortrengningene. Østerrike har alltid vært et veldig autoritært samfunn. Jeg vet ikke om det har hatt historiske grunner. Det har alltid vært kunstens oppgave å opponere mot det etablerte, og makthaverne. For meg var det personlige grunner. Det er en protest mot de offentlige sannheter.

– Er det det at du har vokst opp i veldig katolske omgivelser som skaper disse reaksjonene?

– For meg har det vært en lang utvikling mot dette katolske samfunnet, mot denne autoriteten og denne skinnhelligheten hvor man som menneske og som barn ikke har noen verdighet. Vi har også et svært autoritært samfunn preget av den katolske kirken.

– I
Paradis: Tro lar du den muslimske mannen være den progressive og ikke den katolske kvinnen. Hvorfor?

– Vi lever i et samfunn hvor vi har ekstrem angst for muslimer, for fanatikere. Det jeg vil ha frem at det også på den kristelige siden finnes fanatikere som er villige til å gripe til vold. Anne Maria i filmen er så ekstrem at hun blir umenneskelig. Hun er aggressiv og det er ukristelig slik hun behandler sin muslimske mann.

– I begge disse to første filmene i trilogien tar du det seksuell ut til det ekstreme – hvorfor?

– Det seksuelle er utrolig viktig for oss mennesker, og jeg tror folk vil kjenne seg i igjen i de spørsmålene jeg stiller, enten de befinner seg i Østerrike, Frankrike eller Norge.

– Men samtidig er det vanskelig å like hovedpersonene dine?

– Hvis folk ikke hadde greid å identifisere seg på en eller annen måte med mine hovedpersoner, ville filmene mine ikke ha fungert. Det er også derfor disse filmene mine nok kan virke både forstyrrende og skremmende fordi folk nettopp gjenkjenner deler av seg selv også i de meste ekstreme karakterene.