Her kommer nok en grusom film fra sør-koreanske Kim Ki-duk. Få gjør så mye for å skremme bort store deler av publikum som ham med sine sterke og utfordrende scener, men samtidig er alt så velgjort at det er en fryd.
Pieta stakk velfortjent av med Gulløven på årets filmfestival i Venezia.

Denne gangen tar Kim Ki-duk for seg det klassiske temaet forbrytelse og straff.

Lee Kang-doo jobber som torpedo. Han henter inn penger som ikke betalt i tide til pengeutlånere. Han har ingen familie, men skaper ulykker og fortvilelse i de familiene han oppsøker med sin hardhendte og voldelige framferd. Han er følelsesløs og gir seg ikke før ofrene ber om nåde og er villig til å gjøre hva som helst for å skaffe pengene til lånehaiene. Han viser ingen nåde – inntil en  kvinne dukker opp og sier hun er moren hans – som forsvant for lenge siden. Til og begynne med avviser han henne fullstendig, men gradvis akseptere han henne som sin mor og bestemmer seg for å begynne et nytt og bedre liv.

Men det er mange som har et horn i siden til Lee Kang-doo – og har noe å hevne. Så når moren blir kidnappet regner ha med at det noen han har ”behandlet” i torpedojobben som er ute etter hevn. Han begynner en brutal reise gjennom sin fortid og mishandler på rekke og rad de som har opplevd ham som torpedo. Sannheten skal vise seg å by på overraskelser for torpedoen som nå skulle følge den smale stid og begynne et nytt og bedre liv.

Kim Ki-duks filmer er vanligvis både rystende, voldsomme og opprivende. Også
Pieta, som er hans attende film, har alle disse elementene. Han tar oss med til mennesket mørkeste sider og holder oss der til vi føler smerten og fornedrelsen hovedpersonen Lee Kang-doo påfører sin ofre.
Pieta viser at alt har sin pris og før eller siden innhentes man av fortidens synder.