Spanske Pedro Almodóvar har de siste tjue årene vært et frisk pust i den europeiske filmverden. Hans filmer er både forfriskende, underholdende, og ikke minst provoserende. Derfor er forventningene alltid store når han kommer med ny film.

Denne komedien sliter med et litt for lite gjennomarbeidet manuset i forsøket på å kombinere «camp» og «screwball». Resultatet er rekke platte vitser, og muligens den kinofilmen med mest pikk- og kuk-snakk gjennom tidene – uten at det høyner underholdningsverdien nevneverdig.

Vi befinner oss om bord på et fly på vei fra Madrid til Mexico. En teknisk feil gjøre at flyet må sirkle rundt i påvente av å finne en flyplass hvor de kan nødlande. Mannskapet samles i cockpiten for å diskutere hva de skal gjøre. I nødens stund forsøker de å glemme problemet de befinner seg i, og i stedet drukner de det hele i en blanding av alkohol, piller og sex – og lever ut sine fantasier mens de ennå kan.

Dette kunne blitt en riktig så underholdende farse, men i stedet blir det nitti lange minutter før Pedro Almodóvar endelig får landet Amorøse passasjerer.

Her er til dels underholdende øyeblikk, men problemet er at det er de samme historiene som går igjen og igjen.
Amorøse passasjerer ender ikke i totalhavari, men det er en buklanding denne gangen.