Særegent fengslende ungarsk film som ikke forteller, men snarere orkestrerer sin historie.

Assosiasjonene står i kø i møtet med denne maleriske, men dypt pessimistiske ungarske filmen. Historien om barn som forlates av foreldrene og må overleve i et slags post-apokalyptisk landskap i en døende Annen Verdenskrig, er en mer distansert og kontemplativ utgave av Lore. Den innbitte stemningen av åndelig og materiell minimumseksistens på landsbygda, er en fargelagt og kjappere versjon av Satantango-regissøren Béla Tarrs arbeider. Det intense samholdet mellom to brødre som skaper sin egen virkelighet adskilt fra voksenverdenen, leder tankene til Janos Szasz’ egen Witman-guttene, som hadde norsk distribusjon i 2000.

Tvillingenes dagbok er en til tider rystende fortelling om overlevelses-strategier. Med en nærmest rituell og masochistisk tilnærming herder guttene seg mot smerte, sult og kulde, og øver seg i grusomheter. De kalles konsekvent «horunger» og tvinges til hardt arbeid av sin fete, ikke spesielt humanistiske bestemor. Likevel blir hun, og en tysk offiser som antagelig driver en utryddelsesleir i nærheten, foreldrefigurer for barna. Ellers har filmen et stort persongalleri som passerer revy (så definitivt!), og alle blir råmateriale for guttenes «leksjoner». Måten deres far kommer til nytte i filmen etter hvert, gir ny mening til utrykket «å stå på skuldrene til noen».

Til tross for tristessen akter Janos Szasz å mane fram en poetisk fabel som skal stå i dirrende samspill med sine realistisk tegnede miljøer. Så godt som hvert eneste bilde er en leksjon i skjønnhet. Billedkomposisjonene er ofte idérike og spennende. Slående kontraster skapes på løpende bånd: Filmen springer brått fra lys til mørke og omvendt, fra det ene dominerende fargeskjemaet til et annet, fra den gråeste fattigdom til de vakreste grønne skogholt.

Filmmusikken er også nydelig, der jamrende strengeinstrumenter og mørke orgelpartier lister seg inn, som var de anrop fra en fjern dimensjon. Deres funksjon og tonefall er ikke ulik Eduard Artemjevs lydkulisser for Tarkovskij-verker som Solaris og Stalker. Szasz behandler imidlertid sitt materiale med en kunstnerisk sensibilitet som får filmen til å stå på helt egne ben i forhold til alle assosiasjonene den vekker.

Det hviler en sterk følelse av underliggjøring over Tvillingenes dagbok. Ingen kan heller beskylde Janos Szasz for å overforklare. Snarere enn å fortelle historien, orkestrerer han den. Brødrene Laszlo og Andras Gyemants tilknappede spillestil bidrar også til tonen av uutgrunnelighet og flertydighet. Hvor grusomme er brødrene egentlig? Deler de bare ut rettferdig straff i en kynisk verden, som kanskje ikke lenger lar seg reparere? Mye av fascinasjonen ved Tvillingenes dagbok er reisen for å finne ut hvor filmens egentlige hjerte ligger.