Roy Andersson er Skandinavias meste særpregede filmskaper. Til tross  for en filmkarriere som strekker seg over nærmere femti år har det ikke blitt mer en fem filmer, men det er filmer som huskes. Årets film,
En due satt på en gren og funderte på tilværelsen, stakk velfortjent av med Gulløven på filmfestivalen i Venezia. I 2000 kom
Sanger fra andre etasje, den første filmen i trilogien om hva det vil si å være menneske. Den ble fulgt opp av
Du levande i 2007 og på årets filmfstival i Venezia kom høydepunktet
En due satt på en gren og funderte på tilværelsen.

Filmen er tre møter med døden. Den består av 39 scener som bindes sammen av to litt mislykkede handelsreisende Sam og Jonathan som reiser rund og forsøker å selge vampyrtenner og prompeputer.

Vi treffer mer eller mindre mislykkede mennesker som strever med komme  seg gjennom tilværelsen – møter med likbleke og ulykkelige mennesker som kommer med de mest absurde replikker. Det handler om mennesker som lider, men likevel kjemper videre i det stille.

Hver av de 39 scenene i filmen fremstår som et maleri og svært så absurde. I en scene kommer plutselig en tropp kavalerister ridende inn på en 1950-talls rockabillybar og ber alle kvinner forlate stedet. Inn kommer Karl den 12 ridende for å ta med seg den kjekke bartenderen ut i krigen til slaget ved Poltava i 1709. Scenen er elleve minutter lang og er total absurd og vanvittig. Det hele er tatt i en tagning.

Mange av scenene er byr på latter,  men under det hele ligger Roy Anderssons kjærlighet til de menneskene han beskriver. Det er ikke noen overoptimistisk film. Det handler om mennesker som lever i en grå trist verden full. Regissøren understreker scenene ved hjelp av makaber svart humor – og utover i filmen blir det hele mer og mer dystert.

Roy Andersson er en grundig filmskaper. Her er ingenting tilfeldig. Så har det da også tatt et år å spille inn filmen. Bildekomposisjonen og scenene fremstår som malerier. De underbygges av noen få gjentagne musikkstrofer. Det hele understrekes av det som kan virke som tomme og meningsløse replikker, men som likevel sier mye.

Roy  Andersson har med
En due satt på en gren og funderte på tilværelsen laget sin beste film. Hvis det er en film du skal ha med deg før jul – så er det denne.