80-åringe Ghita Nørbys arbeidsdag kan ta knekken på enhver ungdom – parallelt skriver hun bok, spiller inn film og står på teaterscenen hver kveld. Få skuespillere kan vise til en slik karriere: hun har mer enn 150 filmer – og fire ekteskap bak seg.

MARRAKECH: Det er en usedvanlig opplagt Ghita Nørby Cinema treffer på filmfestivalen i Marrakech. Her er hun sammen med Bille August og filmen Stille hjerte. En kritikerrost film som er begges beste film på mange år.

Det er første gang Ghita Nørby er i Marrakech, og hun liker opplevelsen:

– Jeg våkner klokken fem hver morgen av at det ropes fra minaretene. Det er tidlig, men jeg liker det godt. Det er med på å skape den atmosfæren som denne byen har.

Kritikersuksessen Stille hjerte handler om en eldre kvinne som har fått beskjed om at hun har fått en dødelig sykdom som langsomt gjør at kroppen svinner hen. Sammen med sin mann bestemmer hun seg for å ta sitt eget liv før hun blir hjelpesløs. Hun inviterer hele familien sammen en høstkveld for å feire en siste julaften sammen siden hun ikke vil leve den kommende julen.

Merkelig arbeid

– Det er jo et veldig alvorlig tema dette. Hvilke refleksjoner har du selv gjort deg?

– Det er faktisk veldig vanskelig å snakke om, fordi det er så stort, og fordi det er så individuelt. Jeg tror ikke jeg ville ha styrke til å bestemme over min egen død. Det tror jeg ikke, men jeg er jo heller ikke så syk. Det er jo et valgt tema fra Bille og Christian (Torpe, red.) at min karakter har den fryktelige sykdommen som gjør at hun innen så og så lang tid vil bli et respiratormenneske. Esther i filmen har jo noen symptomer som gjør at hun ikke kan snakke skikkelig. Noe som jeg har jobbet med. Jeg har også valgt håret hennes. Alle sier til meg ”hvorfor ser du så fæl ut”, men det er jo ikke meg – det er Esther. Det er en annen person. Jeg er skuespiller. Det er ikke meg de skal se på. Det er en figur som forteller en historie. Det er det som er interessant med å være skuespiller. Å fortelle historier et er det som er det interessante. Det er et gledelig, men også merkelig arbeid.

Det finnes to slags skuespillere: ”personality actors” og ”character actors”. Jeg er en karakterskuespiller.

Lysten til livet

– Du har en enorm produksjon og har vært med i mer enn 150 filmer. Hvilke skuespillerdrømmer hadde du da debuterte med Ung lek i 1956?

– Nei, vet du hva – den gang var livet et helt annet. Ungdommen var helt annerledes. Vi ante jo ikke hva det var å være kjendis. Jeg syntes det bare var moro å få være med i film. Jeg tenkte ikke de kjendistankene man har i dag. Jeg var et meget ubevisst og ungt menneske. Det finnes ikke slike mennesker i dag.

– Bille August fortalte meg at parallelt med at dere spilte inn filmen sto du på teaterscenen hver dag – og nå er du i ditt åttiende år – hvordan greier du å holde det tempoet?

– Jeg har det så morsomt rett og slett. Jeg kan godt merke at jeg har noe som gjør vondt av og til og jeg har to halve knær. Jeg har blitt operert osv. Jo da, jeg merker at jeg blir eldre, men det viktigste er lysten til livet og lysten til å jobbe. Når det er en god historie går det godt å spille inn film på dagtid på Fyn og stå på teaterscenen om kvelden i København. Men jeg må innrømme at det var hardt.

Lever i nuet

– Hva gjør du for å slappe av mellom slagene?

– For det første konsentrerer jeg meg om å ikke ha andre tanker enn de som angår der jeg er nå. I det øyeblikket du begynner å bekymre deg så er det slutt. Jeg tenker ikke på om det jeg gjorde gikk galt. Det er ikke i mine tanker. Bekymringer er det som dreper folk.

– Den gjennomsnittlige skandinav pensjonerer seg når han er 65, har du satt deg noen pensjonsalder?

– Så lenge jeg har minnet i behold og husker replikkene – kommer jeg til å fortsette. Det handler om å holde hjernen ved like.

– Har du aldri vurdert å ta det litt roligere på dine gamle dager?

– Hvorfor skulle jeg det? Vi sitter nå og snakker om livet og døden og så videre. Hvorfor skulle jeg ikke fortsette å jobbe når jeg synes det er interessant.

Fra aktiv dødshjelp til demens

I tillegg til Stille hjerte er Ghita Nørby i år også aktuell i Nøgle hus spejl hvor hun spiller mot svenske Sven Wollter.

– Det er en praktfilm, om jeg må få si det. Her beveger jeg meg fra aktiv dødshjelp i Stille hjertetil demens i Nøgle hus spejl. Det er et svært interessant manus og historie. For det første syntes jeg det var veldig interessant at en ung regissør som Michael Noer interesserer seg for gamle mennesker. Unge mennesker er jo alltid interessante, men nå har jeg plutselig en fordel. Jeg er med i hver eneste sekvens og her forelsker jeg meg i Sven Wollter og han i meg – og det var ikke vanskelig.

– I Hollywood klager kvinnelige skuespillere over at det neste ikke er roller til dem når de passerer førti, det har ikke vært noen grense for deg?

– Jeg har alltid laget et par, tre filmer i året fordi jeg ikke har foretatt noen kosmetiske operasjoner. Jeg har latt ansiktet mitt og kroppen min være som den er. Jeg kan ikke forandre på det. Det er falsk. Som skuespiller må du bruke hele deg. Hollywood er en verden full av slemhet og ondskap som får vakre mennesker til å legge seg under kniven. Det er en farlig verden. Unge, amerikanske skuespillere er ofte så stive i fjeset at de kan ikke uttrykke noe som helst. Hvorfor fortsetter det, det blir jo bare verre og verre!

Aldri under kniven

– Har det vært tider da du har følt deg presset til å gjøre noe?

– Jeg er ikke av en sånn natur. Jeg ville aldri kunne gjøre det. Da jeg var ganske ung laget jeg noen filmer i Tyskland. Da var det noen som sa at tennene mine var litt for store og at ørene mine strittet litt for mye ut. Så sa jeg: ”Farvel”, og så reiste jeg hjem til Danmark. Jeg ville ikke være med. Jeg har aldri drømt om å bli verdensberømt, jeg er lykkelig over å kunne sitte her med deg.

Elsker Norge

– Det har jo blitt mye Norge i karrieren din?

– Vet du hva, jeg elsker å arbeide hos dere. Jeg har hatt det så vidunderlig. Jeg har hatt så gode venner i Norge. Noen av mine aller nærmeste venner er nordmenn. De skyldes selvfølge mye mitt arbeid, men vi har fortsatt å holde kontakten. Liv Ullmann er en av mine aller beste venner, hun er jo fremdeles produktiv, men så er hun jo også ung.

– Du er jo verdensberømt i Norge.

– Ja, kan man ha det bedre. Jeg har jo hatt så mange fantastiske opplevelser i Norge. Nå sist med Per Olav Sørensen og Halvbroren og før det sammen i Mennesker i solen. Han er slik en fantastisk regissør. Det var synd at jeg døde så tidlig i Halvbroren. Per Olav har en særegen ro og humor på settet, litt som Bille. De ligner slett ikke på hverandre, men på settet har de fellestrekk.

– Hva er en god regissør?

– Det er en som gir deg grobunn til å vokse. Bille vet veldig godt hva han vil. Han forventer også at du er veldig forberedt. Så ler vi mye fordi vi har den samme formen for syk humor. Han har en måte å lede et filmteam på som er svært fornem. Han viser kjærlig med alt og alle, han er rolig. Han har en merkelig personlighet som påvirker deg. Han er som en dirigent. Vi har en stor forståelse for hverandre.

– Hvis vi ser på karrieren din, er det noen regissører som har betydd mer for deg enn andre?

– Nå sitter vi her og nevner to, vi nevner Bille August og vi nevner Per Olav Sørensen. Og selvfølgelig må jeg si det er en stor opplevelse å ha fått arbeide sammen med Ingmar Bergmann – det glemmer man jo aldri i sitt liv. Å jobbe med slike regissører er med på å danne en respekt for jobben; det å være presis for eksempel. Når vi har avtalt klokka tre her på hotellet, så kommer jeg klokka tre. Det gjør man jo ikke lenger. Men det er min oppdragelse. Den som kom for seint til Ingmars prøver ble rett og slett drept – man ble skutt, kvalt – det var ikke noe valg – vil du leve eller vil du dø? Det gjorde man ikke to ganger. Det handler om respekt for andre mennesker.

På teaterscenen igjen

Før den røde løperen i går, snakket jeg med en sminkør. Han fortalte at han var blitt engasjert av en stor Hollywood-stjerne for hele morgenen og hele dagen. Han møtte selvsagt opp klokka sju om morgen og ventet. Hun sto opp klokka elleve. Jeg fatter det aldri og jeg kommer aldri til å forstå det. Hvorfor ydmyker man andre mennesker på den måten?

– Hva er det neste for deg?

– Jeg reiser hjem til København i morgen og begynner prøvene på et stykke som heter Innenfor murene, på Folketeatret. Det er et dansk stykke fra 1912, og det er en perle av et skuespill. Det er universelt. Det handler om en jødisk familie. Det er morsomt, vittig og tragisk.

– Hva er det viktigste kriteriet når du velger – er det regissør eller manus?

– Et dårlig manus kan selv den beste regissør ikke redde. En god historie er fundamentet, og så er det viktig at jeg har det morsomt på settet. Det morsomme er jo at eldre jeg blir, jo flere rolletilbud får jeg.

Mot all fornuft

– Det er jo helt uvanlig?

– Ja, det er mot all fornuft, men det er da herlig – er det ikke.

– Du har aldri vurdert å flytte til Syden og nyte dine eldre dager i sol og varme?

– Nei, jeg er jo ikke noen vanlig pensjonist. Jeg lever ikke sånn. Jeg bor på et herlig sted utenfor København hvor jeg har bodd i nesten tretti år. Der har jeg min hage – og den interesserer meg. Og det er ikke bare for moro skyld; hagen er alvor for meg. Jeg har skrevet flere bøker om filosofien rundt hagen. Hagen er en livsfilosofi, og det er den som interesserer meg. Akkurat nå skriver jeg på en ny hagebok. Orkanen Bodil ødela hele min rosehage for to år siden. Den ødela alt. Og hva skal man så gjøre?  Man er ikke ung lenger. Jeg kikket på den ødelagte hagen og så sa jeg til meg selv: jeg lager en ny. Og det er så dyrt at du ikke kan fatte det, så jeg sparer til det.

Fire ekteskap

– Du er åtti år, spiller inn film, står på teaterscenen og skriver bok samtidig? Er det noe mer?

– Jo. Jeg har vært gift med min Sven, som du hilste på. Vi har vært gift i 27 år og så ble vi skilt, og nå er vi veldig fine venner. Etter noen år som skilte fant vi ut at vi likte hverandre. Det er ikke lett, men etter noen år og så få et kjærlighetsvennskap, det er noe helt annet enn et ekteskap, sier Ghita Nørby som har fire ekteskap bak seg.

– Jeg duger rett og slett ikke til å være gift. Sven og jeg fant ut av vi ikke kunne unnvære hverandre, så vi måtte finne en utvei. Sven har sitt hus og jeg har mitt. Vi har vår frihet – og vi kan være sammen. Jeg synes det er en fantastisk løsning. Jeg skal hjem og lage intervju om det for Danmarks Radio hvor Sven er med. Det er en veldig interessant programserie på tv. Jeg har vært med en gang tidligere med samme programleder i et program som het ”Mor er den verste i verden” hvor jeg snakket om hvordan jeg måtte gå i psykoanalyse i mange år for å bli løsrevet fra min dominerende mor. Nå er det samme programleder, som spurte om jeg ville være med den nye tv-serien om parforhold.

Ser fremover

– Planlegger du fremover hva du skal gjøre?

– Nei. Noen ganger får jeg inn ting som er interessante, mens andre ting orker jeg ikke å gjøre om igjen. En åttiåring nå er noe helt annet enn for femti år siden. Vi blir stadig eldre – og vi mister ikke nødvendigvis vår forstand. Jeg får trent hjernen som skuespiller.

– Har du aldri bekymret deg?

– Nei. Det har jeg aldri. Jeg synes det er viktigst å møte livet hver dag. Nå sitter jeg her i Marrakech, og jeg har nettopp vært i Buenos Aires i en merkeverdig argentinsk film sammen med Viggo Mortensen. Han er et multitalent – en god skuespiller, glimrende fotograf, god maler og en god forfatter. Han er en god venn av meg og ”skide sød” som vi sier på dansk. Han ringte plutselig til meg og sa: ”Hei, det er Viggo Mortensen. Jeg lurte på om du ville lage en film sammen med meg i Argentina, jeg ringer deg igjen siden.” Og så la han på. Jeg ringte han opp igjen og han gjentok at han lurte på om jeg ville være med til Argentina og lage en film, og det kunne jeg godt tenkte meg. Så fikk jeg et manus og så reiste vi til Ildlandet – helt syd i Argentina og der lagde vi Jauja – det betyr ”Det stedet du aldri kan nå.” Det er ikke en film for skandinaver, vi forstår ingenting av den slags filmer. Jeg spurte Viggo, helt oppriktig – hvor mange tror du kommer til å se denne filmen? ”Nei, en seksten-sytten stykker anser jeg som nokså sannsynlig,” var hans svar. Og det var min erfaring med argentinsk film.

– Hva er det viktigste for deg når du ser fremover?

– Å leve. Å være til stede og ikke spekulere på hva som kan skje i morgen. Det viktigste tror jeg er å ikke begynne å bekymre seg, sier Ghita Nørby som ikke har noen planer om å roe ned med det første.