Det er en stor innspilling etter norsk målestokk med et budsjett på over seksti millioner kroner. Men det som topper det hele er mer enn femten hundre personer som har brukt av ferie og fridager til å stille opp både foran og bak kamera i Trysil, Hamar og Elverumsområdet.

– Det er et utrolig stort lokalt engasjement, en slags dugnad som gjør at vi kan få storheten inn i dette, noe som gjenspeiler seg i filmen, forteller regissør Erik Poppe. Cinema møter Poppe sammen med Anders Baasmo Christiansen som spiller kronprins Olav i filmen. Kong Haakon spilles av den danske James Bond-skurken Jesper Christensen.

Forventingene til Kongens nei er store, selv om ingen av dem vil innrømme at de føler forventingspresset.

– Det er helt umulig å si hvor mange som kommer til å se den, men vi registrerer at mange mener at mottakelsen kan bli svær. Jeg har prøvd å lage en film som går tettere på karakterene for å få til en enda større troverdighet i filmen enn det jeg har sett i andre historiske filmer som Max Manus eller Kon Tiki.

Det er bare dumt av meg å kritisere tidligere suksesser, men denne ønsket jeg allikevel skulle bli enda mere spennende for publikum. På tross av det ikke handler om sabotører eller eventyrere. Da måtte jeg ta dem på troverdighet og råheten i historien. For målet vårt med Kongens nei var å overraske folk med en mye mer spennende og ikke minst dramatisk historie enn de trodde dette var. Da måtte de tette scenen være spennende og de store – storslagne og rå, men ikke pompøse. Dette er historien om en flukt. Noen må rømme fordi krigen kommer nærmere og de er i den aller største fare. Da måtte jeg også vise krig. Den iboende faenskapen som krig er. Mine opplevelser fra Midt-Østen, Afghanistan og flere andre plasser har jeg brukt for å skildre hva krig også var for dem som opplevde den på Oscarsborg, Midtskogen eller i Nybergsund når bombene falt som regn fra himmelen. Vi har vært avhengig av å finne en annen måte å skildre dette på uten et enormt amerikansk budsjett. Det er jo heller ikke alltid at et stort budsjett gjør dette noe mer troverdig. Spielberg får det til med sine hundrevis av millioner, men med våre forutsetninger har jeg måttet bruke en annen og mer rå og brutal form, sier Poppe.

– Historie på film er forøvrig en vanskelig sjanger. Når de snudde opp ned på virkelige karakterers personlighet i
Kon Tiki eller la andre menneskers opplevelse i fanget på Max Manus som ikke gjorde det han gjorde i filmen så kan filmskaperne ha hatt sine gode grunner for å gjøre det. Men jeg ønsket ikke å gjøre det i vår film. Det vi kjente til av handlinger og karaktertrekk måtte vi bruke, og visste vi ikke hva som hadde skjedd så måtte vi fortsette å lete. Vi skulle lete til vi hadde en så sannsynlig tolkning av disse tre dramatiske døgnene som mulig. Resultatet gir en større troverdighet og gjør historien mer eksotisk når en blir med inn og bak både den kongelige familie og de mest sentrale tyske personene disse dagene.

Historikernes dom

– Er du redd for historikernes dom?

– Nei, men jeg er forberedt på at vi kommer til å få ordentlig kuling i kastene fra noen historikere som mener noe annet enn de som vi mener har den mest sannsynlige tolkningen om hva som skjedde. Dette byr opp til at mange der ute på den ytterste knaus nå får muligheten til å få en time, eller en dag i solen når de legger fram hva de holder på med eller vet om historie.  Det vil unektelig skje, og avisene har for lengst oppdaget at det ligger konfliktstoff i dette og gir dem nok plass, nok en gang. Det som overrasket oss mest var allikevel at historikerne har ulike oppfatninger om hva som skjedde i april-dagene 1940. Jeg trodde de var enige. Dette er en tolkning og dette er vår sannhet. Det kan sikkert også finnes andre sannheter, men jeg kan med sikkerhet si at det er ikke mange andre nordiske fiksjonsfilmer som har viet så store ressurser på å avdekke hva som kan ha skjedd, sier Poppe.

– De mer revisjonistiske historikerne som kom på syttitallet har derimot et annet syn på betydningen av hva kongen gjorde. Kong Haakon var opprinnelig symbolet for motstanden mot Quisling og tyskerne, og det gjorde ham ufattelig populær etter krigen. De revisjonistiske historikerne leste derimot historien med andre briller og marginaliserte både kong Haakon og kronprins Olavs sin rolle. Frislippet av nye kilder og nytt materiale gjør at andre historikere på ny vurderer kongens rolle som mer sentral enn før antatt. Samtidig ser vi at han sto enda mer alene i midten av stormens sentrum. Han hadde ingen rådgivere eller andre rundt seg, utenom sin knøttlille familie og Stortingspresident Hambro, som nok var dagens helt.

– Hva vet vi om kronprins Olav sin rolle?

– Den vet vi ganske mye om. Revisjonistene på syttitallet trakk fram mye av reisingen og leflingen han gjorde med blant andre tyskerne på vinteren og våren. De så noe brunt i dette. Ser du det større bildet i en ung mann som har klare slektsbånd til både Russland, Tyskland og ikke minst til England, så oppdager du en mann som var ivrig etter å skape dialog i en utrolig spent situasjon. Da norske politikere bestemte seg for å satse på en nøytralitetslinje fordi landet knapt hadde råd til noe annet, var folk allikevel redd for både bolsjevikene, tyskerne og engelskmennene. Husk at folk var lenge i villrede for hvem fienden kunne være. Noen mente kanskje at vi ikke hadde penger til å ruste opp forsvaret og heller burde bruke penger på å holde folk i arbeid. Men ha et øye oppe for hvor vi står i dag. Jeg er en nesten en pasifist som ikke har kommet ut skapet av natur, men jeg ser samtidig parallelle trekk fram til i dag og den beredskapen vi har, sier Erik Poppe.  Den kan virke litt for lik og kanskje har vi ikke helt lært av historien, allikevel.

Meningsløst

– Det kronprins Olav kan kritiseres for var at han kanskje var litt for naiv, sier Anders Baasmo Christiansen som i rollen som Olav har forsøkt å komme under huden på kronprinsen. – Det var en helt gjengs holdning nedover i Europa at det var helt meningsløst at Tyskland og Storbritannia skulle gå til krig, men Olav holdt nok håpet litt lengre enn andre. Det vet vi i dag av historien. Men i februar prøvde han å presse politikerne til å ruste opp – fordi alle visste at noe kom til å skje, men fikk heller ikke det gjennom.

– Da først angrepet kommer slår han jo over i sin opprinnelige rolle som general. Jeg forteller ingenting om hendelsene før 8. april om ettermiddagen. Det er først da denne intense historien interesserer meg som film, sier Erik Poppe. – Jeg følger flukten, forvirringen, panikken og fortvilelsen frem til Nybergsund tre døgn senere hvor det kulminerer i at de nesten blir drept.

For å forstå kronprins Olav og sette seg inn i hans psyke har det vært nødvendig for Anders å lese seg opp. – Jeg har jo lest bøkene til Alf R. Jakobsen og Tor Bomann Larsen og lest mye om det som skjedde på 1930-tallet. Det er jo ikke noe portrett av Olav, det handler om tre dager i hans liv, men for å tolke karakteren er det viktig for meg å forstå ham og vite mest mulig om ham. Hvordan var han? Jo, han var hakket mer utålmodig enn faren sin. Kronprins Olav var oppriktig militært interessert, og var nok den i kongerekka som hadde mest innsikt i hva angrepet betød militært. Han ble etter hvert ansett som en veldig dyktig general, og ble forsvarssjef. Han synes det var vanskelig å sitte passivt og ikke kunne være ute i felten med sine menn. Så den militære biten var det viktigste for meg når det gjelder de tre dagene.

Kongehuset

– Hvor mye har dere vært i kontakt med kongehuset i forbindelse med filmen?

– Både mye og lite. Mye i den forstand at de har stilt alle kilder tilgjengelige for oss. Det vi har ønsket å finne ut av og de vi har ønsket å snakke med har alle vært tilgjengelige for oss. Vi har også fått anledning til å filme noen få scener på Skaugum og det kongelige Slott. De har samtidig vært veldig åpne på at historien og filmens innhold har de ingenting med. Ikke kjenner de til manuset – og ikke kan de påvirke den heller. Vi har gått gjennom arkivene til kongehuset. Vi har snakket med adjutanter – og ikke minst med de som husker flukten. Det er jo historien om en familie på flukt, men det er også en historie om en far og en sønn og deres forhold. Av de vi ønsket å snakke med var blant annet kronprinsesse Astrid, for å få hennes versjon av flukten. I sluttfasen under klippingen har jeg bedt både militære, sivile og historikere om å uttale seg om rene tekniske feil som kan være begått av meg. Da har jeg også benyttet meg av enkelte historikere som er tilknyttet slottet for å korrigere feil som f.eks. etikettefeil, altså hvordan de hilser, opptrer og forholder seg til offentligheten der ute. I detalj ønsket jeg at så mye som mulig av dette også burde være riktig.

Krigserklæring

– Har du gjort deg noen tanker om hva som hadde skjedd hvis kong Haakon hadde gjort det samme som danskekongen og fortsatt som regent under tysk okkupasjon?

– Det er ganske mye danske penger og interesser i denne filmen. Danskene har  sett klippen av filmen når vi  har sittet nede og mikset lyden hos Zentropa utenfor København. De påpeker forskjellen mellom Norge og Danmark og den svake selvfølelsen de som dansker sitter med etter ikke å ha vært så klare på hvor Danmark sto i den gangen. De ser kong Haakon som symbolet for en motstand mot de tyske okkupantene, og en som sto nært sitt folk. Det hadde ikke de.  På et tidspunkt den 10. april var de fleste av politikerne nesten klare til å akseptere Quisling eller i alle fall en tyskvennlig regjering. Og det etter at Quisling faktisk hadde begått et regelrett statskupp. Det var kongen som presset politikerne til å tenke seg om en gang til på tross av at han jo ikke skal blande seg inn i det politiske i Norge. Det er sjelden kost av en konge i nyere historie.

Märtha og barna ble først sendt til Sverige for å komme i sikkerhet, men ble så smuglet ut av Sverige ved hjelp av amerikanerne. Den svenske kongen som var i familie med kronprinsesse Märtha, men veldig begeistret for Hitler fikk tanker om hva han kunne gjøre med denne lille familien i forhold til Hitler. Den amerikanske presiden Roosevelt beordret et sivilt amerikansk skip til Østersjøen for å få dem i sikkerhet. Kanskje lager noen en film om dette, sier Erik Poppe, men det blir ikke meg!

Anders Baasmo Christiansen forteller at det inntrykket han sitter med er at det norske kongehuset står mye sterkere enn både det svenske og danske blant folk – og det nok for en stor del skyldes kong Haakons opptreden under krigen – som skilte seg fra de andre skandinaviske kongene.

Internasjonalt symbol

Etter krigen ble blant andre kong Haakon regnet som en av Europas mest populære personer på grunn av sin holdning under krigen. Han var selvfølgelig populær i Norge, men var også et internasjonalt symbol for motstanden som ble vist. For husk at krigen feller mange av kongehusene i Europa når oppgjøret skjer utover førti og femtitallet. Mange av de som samarbeidet abdiserte etter hvert.

Erik Poppe mener at Kong Haakon faktisk kan kalles en sosialdemokrat, og det på tross av at han jo var en konge:

– Han overrasket mange da han ble spurt om han ville bli konge av Norge i 1905. Han takket for tilliten, men ønsket å vite; ”har dere det norske folk i ryggen?”. Senere blir hans konstitusjonelle prosjekt å få på plass et Storting som representerte alle grupper av folket. Hvor var bøndene, fiskerne og arbeiderne. Hvorfor er ikke kommunistene der? Jeg opplever at han så seg selv som hele folkets konge, og da måtte han også stå bak alle. Han velger å definere sin rolle annerledes enn andre konger på den tiden. Det norske folk skal bestemme. De er på toppen. Han ser et ungt Norge med en slags omvendt pyramide med folket på toppen, så Stortinget – som skal tjene folket og utøve flertallets beslutninger og seg selv nederst. Jeg opplever at han snur opp ned på det vante – i alle andre kongedømmer står kongen øverst med svulstige valgspråk som: ”Med Gud skal jeg regjere…” osv.  Han tar det derimot ut i motsatt retning og tar heller valgspråket ”Alt for Norge”. Han utøver dette til fulle når vi får oppleve han disse tre døgnene i april. Når regjeringen vakler og nærmest kollapser blir han nødt til å sette hele sin stilling som konge inn på at de sier nei til Quisling eller en annen tyskvennlig regjering.

Anders Baasmo Christiansen har vokst opp på Hamar som er kjerneområdet for hendelsene disse aprildagene:

– Jeg har jo alltid hørt at Hamar var Norges hovedstad noen timer i 9. april 1940 da det var regjerningsmøte i Festiviteten i Hamar. Byen var landet hovedstad i seks, sju timer den dagen. Også slaget på Midtskogen er en historie som jeg er vokst opp med.

Utfordringer

Kongens nei har budt på en rekke utfordringer.

– For meg var det viktig å filme på de stedene der dette skjedde, fremhever Erik Poppe.

– Det hadde sikker vært billigere og enklere å finne et sted i Tsjekkia som ligner – og det var mye som talte for det. For meg var det allikevel et avgjørende argument at det ville påvirke filmens troverdighet, staben, skuespillerne. Vi ville også kunne samle en hel region bak filmen når vi filmet der det faktisk skjedde. Det mener jeg vi har lykkes med – det å dele på eierskapet til filmen. Det ble selvsagt en kompliserende utfordring å ta opp scener på steder som hadde forandret seg mye, og etterleve mitt ønske om at det viktigste elementet i produksjonsdesignen skulle være mye mennesker i tidsriktig tøy, hårklipp og sminke. Jeg vil likevel argumentere sterk for at det ikke er vanskeligere å filme i Norge. Vi har dedikerte mennesker i regionene som stiller opp foran kameraet og ofte også bak, og vi har mindre, mer fleksible, håndtverksmessig dyktige og effektive staber enn i mange andre land. På opptakene til Tusen Ganger God Natt vil jeg påstå at mange i lysstaben aldri løftet en lampe under innspillingen, men de var bundet til å være der p.g.a. inngåtte forhandlinger.  Jon Christian Rosenlund lyssatte ikke med 25 lamper – han brukte fire, men de måtte være der allikevel. Jeg vil faktisk hevde at Skandinavia er et av de beste stedene for å lage både store og gripende filmer, men med fleksible team, mindre stab hvor alle hjelper hverandre, og dedikerte statister som gjør kjempeinnsats foran kamera. Vi har også tettere bånd til skuespillere som ikke opptrer som divaer eller stjerner.  I luv it!

Engasjement

– Jeg var nettopp med og åpnet festspillene på Elverum og kom til å tenke på de opplevelsene vi hadde der under innspillingen, sier Anders Baasmo Christiansen. – Jeg var kjempestolt over at det var i min region og over det engasjementet vi opplevde der under innspillingen. Hva er film? Jo, det er øyeblikk. Den energien og det engasjementet som folk viste sprer seg også til oss som profesjonelle skuespillere. De spiller jo sine egen forfedre. Alle ville være med. Vi filmet bomberegnet gjennom skogen i Nybergsund. Det ble flotte og dramatiske bilder fordi at alle var på lag. Det er ikke noen halvprofesjonelle statister som er leid inn for å gjøre en jobb. Jeg har vært med på innspillinger av norske filmer i Romania, Bulgaria, Ungarn og Tsjekkia – og du får ikke den energien i det hele tatt. Kanskje du sparer noen penger – jeg vet ikke. Jeg lærte av Wenche Foss at du skal ikke si du til noen du jobber med – så det første jeg gjør når jeg kommer på en film er å få stabslista og lærer meg navnene den første dagen. Det er umulig i Ungarn med hundre assistenter. Det er så store sett at det rett og slett ikke er mulig. Du lurer jo på hva de gjør alle sammen. Bak cateringbordet står det jo konstant tretti stykker og småprater.

– Når jeg nå er tilbake i Norge opplever jeg for eksempel statister som løper gjennom Nybergsunds gater med vidåpne pupiller, de snubler og faller. De løper for sitt bare liv, sier Erik Poppe, og du tror på det fordi det er ekte. Jeg har aldri opplevd maken til innsats og innlevelse.

– Det stemmer til de grader, istemmer Anders: – Vi løp der i bomberegnet i Nybergsund, det var plassert ut lydkanoner og eksplosiver som vi skulle reagere på. Vi løper i samla flokk. Så er det en kar foran meg på drøyt 70 år som kaster seg i bakken når det smeller en bombe – og jeg tenkte – han slo seg skikkelig. Så tenkte jeg, de har selvsagt lurt inn noen stuntmenn som tar de smellene og grovarbeidet – noen som skikkelig kan dette her. Da jeg var tilbake i posisjon så sa jeg: ”så du han stuntmannen som kastet seg rundt der, og rullet rundt?” Nei, nei, fikk jeg til svar – det var bare den pensjonerte postmannen i Trysil. Det var litt av den stemningen der – folk ga alt. Det er klart at det smitter over på meg, Jesper Christensen og Svend Tindberg også. Når du ser den innsatsen, så driver du ikke og sluntrer, da.

– Og det var tydelig at folk som var med likte dette, forteller Anders Baasmo Christiansen. – Det var en busslast fra Elverum som gikk på audition for Snømannen etterpå. Om det var like gøy, det får du spørre dem om.

Filmens uttrykk

– I forkant av innspillingen diskuterte jeg med Peter Bävman, som er produksjonsdesigner, om hvilket uttrykk vi vil ha på filmen. Jeg viste til en rekke russiske og østeuropeiske krigsfilmer. De hadde noe av autensiteten og troverdigheten jeg ville ha. Det må ikke være parykker og stive kostymer som ser ut som, ja nettopp – kostymer. Den koden mener jeg vi fikk knekt. Og fremfor alt – i stedet for å bygge all verdens kulisser – så er det masse mennesker foran kamera som skaper filmen. Så vi fikk inn danske Elisabeth Bukkehave, som er en av de dyktigste sminkørene på dette skitne uttrykket jeg kjenner. Folk er ustelte, svette og skitne når hun er ferdig med dem. Det gjør den store forskjellen for dem når de skal være det de er i filmen.

– Er det klassiske krigsfilmer dere har hentet inspirasjon fra når dere laget
Kongens nei?

– Elem Klimovs Gå og se er en film som beskriver krigen på en troverdig måte, mener Erik Poppe. – Det er en film hvor jeg opplever at karakterene, klærne og stedene henger sammen. Det er én historie. Jeg kjøper alt. Jeg synes ofte østeuropeere og russerne er mye råere på krigsfilmer eller historiske fortellinger. Amerikanerne bruker mye ressurser, men etter min sak på feil måte – det ser overraskende ofte tilgjort eller kunstig ut. Brad Pitt blir liksom aldri troverdig nok som sinnamann i 2.verdenskrig.

Anders fremhever også Gå og se. – Jeg så den i forbindelse med at jeg skulle gjøre Mor Courage på Trøndelag teater. Den gjorde et enormt inntrykk. I tilegg er Das Boot blant mine favoritter.

Enestående

– Samlet sett har staben vår som kommer fra hele Norden gjort flere hundre filmer, men det er ingen som noen gang har sett maken til det engasjementet som statistene viste, sier Erik Poppe. –Da vi skulle filme noen av de kaldeste og verste sekvensene langt inne i kalde skauen utenfor Trysil og bombene skulle falle rundt dem skulle vi ha tak i seksti statister i Elverum. De skulle hentes fem om morgenen, sminkes og kjøres i busser til oss i Trysil – en time unna. Det var kaldt da vi holdt på. Så får jeg en telefon halv seks om morgenen fra kostymørene og sminkefolket i Elverum. ”Vi har en liten utfordring her,” sa de på telefonen. Da vet jeg fra tidligere filmer hva som kommer; Det er ikke nok statister som har dukket opp i kulda nå midt på natta … Og spørsmålet kommer; ”Hvor mange statister var det du trengte, Poppe?” – Jeg trenger seksti, i hvert fall femti stykker. ”Vel …” hører jeg på telefonen. Problemet var at de allerede hadde fylt opp to busser, og de trengte en buss til fordi det var nesten dobbelt så mange som hadde dukket opp. Bare fordi de hadde hørt at vi skulle filme. – Men, vi har ikke budsjett til det, sa jeg. ”Nei, sa de – de vil ikke ha betalt – de vil bare være med.” Det sier det meste om den innstillingen vi møtte under hele opptaket.  Og statistene i en film er noe av det aller viktigste du har foran kameraet. De er gull verdt når det fungerer.

– Kan man lære noe av dette i andre staber, så må det være å behandle dem bra og ta godt vare på dem. – Vi hadde verdens beste statister. Jeg vil si denne filmen er en hommage til statistene, sier Erik Poppe. – Og ikke minst til noen særdeles modige skuespillere. My darlings.