«Paterson» - lun hverdagspoesi
4Total vurdering

Jim Jarmusch’ nye spillefilm handler om en ung mann (Adam Driver) med samme navn som filmen, som arbeider som bussjåfør i New Jersey-bydelen med samme navn som ham selv.

Patersons daglige rutiner består ellers av en tur med hunden og en øl på den lokale puben, samt å tilbringe tid med sin søte og manisk kreative samboer (Golshifteh Farahani), som han nærmest forguder. Og så skriver han noen ganske så vidunderlige dikt, uten at han er spesielt opptatt av å få dem utgitt.

I likhet med formspråket hans, er Jarmusch’ fortellinger gjerne minimalistiske. Så også Paterson, som er en enkel historie om et menneske som er noe så sjeldent som – hold dere fast – tilfreds med tilværelsen. Det høres kanskje ikke ut som det beste utgangspunktet for en spillefilm, som jo vanligvis behøver en viss dramaturgisk motstand, men
Paterson er like fullt en lun og fornøyelig film med et livsbejaende budskap.

En såpass legendarisk filmskaper som Jarmusch er imidlertid dømt til å veies opp mot sine tidligere meritter, og i selskap med filmer som Stranger than Paradise, Down by Law, Broken Flowers og Only Lovers Left Alive er Paterson unektelig en lettvekter. Ikke minst opplever jeg det som i overkant naivt at en så åpenbart talentfull person som Paterson ikke har større ambisjoner med sin egen kunst. Samtidig er det befriende at filmen faktisk ikke handler om å forfølge en drøm, men om å være fornøyd med det man har.

I all sin stillferdige sjarm er Paterson en velkomponert og forførende hyllest til hverdagsmennesket, og det er for så vidt ingen liten kunst i seg selv.

Delta i diskusjonen