40 dager etter at familieoverhodet Emil har gått bort er slektningene samlet hos enken Nasu, for å minnes ham. Tradisjonen tro inneholder slike markeringer et stort måltid. Men i dette tilfellet blir det kontinuerlig utsatt, fordi gjestene må vente, først på presten og hans følge, som skal sikre sjelens utgang av boligen, dernest på ulike familiemedlemmer, som alle har noen mer eller mindre verdslige grunner, eller kommer trekkende med den ene avsløringen, provokasjonen eller krisen etter den andre.

Filmen er delt i ulike tablåer, knyttet til leilighetens ulike rom, hvor dørene og det avstandsholdt kameraet er et viktig fortellerelement i dette ni-tidige og etter hvert tragisk underholdende dramaet. Som hos landsmannen Mungiu bruker regissør Puiu det håndholdte, over skulderen svakt profil-an-skårne billedutsnittet til å følge, men ikke avsløre rollefigurene. Teknikken er fascinerende dokumentarisk, samtidig som det gir oss tilskuere en god anledning til å følge dialogen, som på overflaten er svært dagligdags og kjedsommelig, men som i underteksten avslører dype konflikter mellom familiemedlemmene og i det rumenske samfunnets historie og sosiale kontekst. De innledningsvis nevnte tragediene er stadig noe som man kommer tilbake til i samtalene. En av sønnene er paranoid opptatt av dem, som et bilde på arven etter Ceausescu.

Latinsk

Familien har, naturlig nok, en latinsk forankret samtaleform, irritert og detaljfokusert. Men samholdet og kjærligheten ligger som klare rammer for det hele. Filmen kan minne om et teaterstykke, eller kanskje den burde vært et fjernsynsteater i ulike deler. Den er nær innpå tre timer lang, men den føles ikke slik, ettersom dialogen og rammene leder deg opp og ned i et variert og sterkt følelsesladet register.
Sieranevada er på mange måter et utsøkt eksempel på skillene mellom faktisk, dramatisk og psykologisk tid i et filmdrama.

Rollefigurene er godt tegnet og dekkes av fine og varierte skuespillere, scenografi og kostyme adekvat tilpasset og musikkbruken utsøkt, det hele innrammet i Bachs Suite for orkester no. 1.

Oscar-kandidat

Sieranevada hadde premiere i konkurranseprogrammet i Cannes i fjor, og ble valgt som Romanias Oscar-kandidat. Regissørens tidligere og mest kjente film Lazarescus død (2005) regnes som en av de viktigste filmene i den rumenske nye bølgen som oppstod på midten av 00-tallet, og som foruten Puiu introduserte filmskapere som Cristian Mungiu og Corneliu Porumboiu, se tidsskriftet Z’s temanummer 4/2016 om dette fenomenet.

Hans nye film er på mange måter en klassisk bølgefilm, lavmælt, skarpt observert og med et realistisk filmspråk som utforsker både allmen-menneskelige erfaringer og rumenske samfunnsspørsmål. Under den grå, postkommunistiske overflaten, med de endeløse boligblokkene, den tette trafikken og de nedslitte gatene lurer hele tiden regissørens svarte, uforutsigbare humor.

Man kan glede seg over at Tour de Force har tatt inn denne filmen til norsk kinodistribusjon, etter at den hadde premiere på BIFF i oktober i fjor, men gremmes over at den først kommer nå, midt i mai, da folk flest er mer opptatt av nasjonaldagen, vårslippene og båtpussen. Så løp til kinoene mens den ennå går og nyt en stor opplevelse fra et både nært og fremmed europeisk filmland.