Sjeldent har det vært stilt så store forventninger til en norsk premiere som Snømannen. Det skyldes at mange har et sterk forhold til Jo Nesbøs bøker om politimannen Harry Hole.

Etter at filmatiseringen først var planlagt gjort av Martin Scorsese, endte det med at svenske Tomas Alfredson fikk jobben med å lage film av den sjuende romanen til Jo Nesbø om Harry Hole. Tomas Alfredson bør i utgangspunktet være rett mann med filmer som La den rette komme inn og Muldvarpen på sin cv.

I Snømannen har Harry Hole (Michael Fassbender) havnet på fylla igjen, men beskyttes av sin sjef som er klar over hans kvaliteter når han er edru. Sammen med sin nye kollega Katrine Bratt (Rebecca Ferguson) dras han inn i etterforskningen av en rekke kaldblodige mord som alle finner sted på snøfulle dager. Langsomt begynner han å samle brikkene og settepuslespillet sammen for å kunne  starte jakten på seriemorderen hvis ofre alle er mødre – og på alle gjerningsstedet legger han igjen sitt meget spesiell visittkort  – en skrekkinngytende snømann.

Kjent oppskrift

Snømannen i Tomas Alfredsons regi er en amerikansk-britisk produksjon med handlingen lagt til Norge og innspilt i Oslo, Bergen og Rjukan.  Filmen følger samme oppskrift som David Finchers The Girl with the Dragon Tattoo og Kenneth Branaghs
Wallander hvor man har beholdt den skandinaviske setting til tross for at filmen er engelskspråklig.

Resultatet er blitt en svært ujevn produksjon. Svakheten er først og fremst Peter Straughan og Bridget O´Connors manus. Deres overføring fra roman til lerret svikter på flere felter og gir oss en historie med flere dødganger som ikke bygger opp under historien, men fører den på avveier. Vi kommer ikke under huden på den Harry Hole de har skapt sammen med Tomas Alfredson. Han forblir en nokså flat karakter i motsetning til den George Smiley de skapte sammen med Tomas Alfredson i
Muldvarpen. I hele tatt lider filmen under flate karakterer – med Val Kilmers rolle som politimann som et parodisk lavpunkt. Beste rolle gjør det norske landskapet – glimrende fanget inn gjennom Dion Beebes linser og underbygget av Marco Beltramis filmmusikk.

Til tross for filmens svakheter evner den å gi deg et par helt OK timer med underholdning  i kinosalen – hvis du evner å glemme Jo Nesbøs roman et par timer.