120 slag i minuttet er en film om kjærlighet og død –og en desperat kamp for livet. Robin Campillo vant Juryens Grand Prix ved fjorårets Cannes-festival med denne filmen.

Det er en tid hvor AIDS fremdeles er en dødelig sykdom som rammer tusener, spesielt i homofile miljøer.  På dette tidspunktet har AIDS-kampen pågått et tiår. I det homofile miljøet i Paris møter vi en gruppe aktivister som er desperate – både fordi de mener at verken myndighetene eller den farmasøytiske industrien prioriterer sykdommen høyt nok.

Aktivistgruppen ACT UP gjennomfører en rekke aksjoner for å skape oppmerksomhet rund sykdomskampen. De blir mer og mer aggressive i sine aksjoner – de stormer kontorer og kaster falske blod på veggene, eller går rett inn i klasserom og deler ut kondomer til elevene ved videregående skoler for å informere om farene ved AIDS. Samtidig har de en intern debatt om hvor langt de kan gå for ikke å få opinionen mot seg.

Historien fortelles gjennom romansen til det nye ACT UP-medlemmet Nathan og HIV-positive Sean. Seans sykdom utvikler seg til det verre og kjærligheten mellom de to kompliseres.

Regissør og manusforfatter Robin Campillo har tidligere skrevet halve manuset til Gullpalmevinneren Klassen (2008), som tok for seg det franske samfunnets klasseproblemer og segregering som ble prosjektert gjennom konfliktene i  et klasserom. I
120 slag i minuttet bruker han mange av de samme grepene. Campillo og medforfatter Philippe Mangeot, har basert historien om deres personlige erfaringer som militante aktivister.

Her er mange sterke skuespillerprestasjoner og filmen er et viktig tidsbilde. Filmens svakhet er at filmskaperen sitter på veldig mye fakta som han gjerne vil formidle. Her er veldig mye medisinske fakta som til tider kommer i veien for fortellingen.