Den Skottlandbosatte  filmskaperen har opp gjennom årene gjort seg bemerket med sine kortfilmer – og  med et særegent filmspråk. 

Spillefilmdebuten har latt vente på seg, men takket være  Nye Veier-ordningen til NFI debuterer han nå med den lett absurde norske westernfilmen Vann over ild. En kryptisk tittel som sier lite om filmen for de som ikke er innvidde i has verden. Når han nå spillefilmdebuterer i en alder av 47 år, føler han at han har vært ung og lovende lenge nok.

Nedlagte gruver

Vann over ild er spilt inn i et sanddeponi ved de nedlagte gruvene i Knaben i Kvinesdal. Sommeren for to år siden fikk kvinesdølene oppleve en helt ny verden da leirene med gamle og utslitte campingvogner inntok Knaben.

– Dette er en film om Norge og velstand. Sier Joen Utkilen som har en helt annen tilnærming til temaet enn de fleste. – Det er ikke en analyse, men en tankerekke.

– Mye endres også underveis. Det er lang prosess å lage en film. Det tar deg gjerne noen år før du får vite om du får støtte, og etter at den er innvilget går det raskt et par tre år før filmen er ferdig, sier Joern Utkilen som er utdannet i Skottland og siden har blitt boende der siden han tok filmutdannelsen der for tjue år siden. Der har han livnært seg med alt mulig fra å være medierlærer til vaktmester på et gods.

– Filmproduksjonen i Storbritannia er konsentrert rundt London, så for å kunne være bosatt i Skottland har jeg måtte se på alternative inntektskilder.

Absurd

Filmskaperen har laget et lett absurd verden i sterke pastellfarger og hvor westernbyen består av gamle campingvogner mens våre helter ”rir” rundt på gamle mopeder fra syttitallet som Tempolett og Sachs.  Og det bød på en del utfordringer.

– De gamle mopedene var ikke spesielt glade for å få sand i maskineriet. Det ga oss fullt av ekstraarbeid.  Slik sett hadde det nok vært enklere å spille inn en konvensjonell western i ørkenlandskapet ved Knaben.

Joern Utkilen gir oss en verden i forfall. Innbyggerne i byen er blitt så rike at de ikke jobber lenger – og det de produserer er meningsløst. Freden og roen i den lille byen kommer i spill når en fremmed dukker opp i Kristoffer Joners skikkelse. Han er en kyniker og forstyrrer den etablerte orden.  Han må ta jobben som borgermester i byen for å gjøre opp en ubetalt barregning. Hans løsning på byen problemer er å kaste ut e kravstore innbyggerne og importer billig arbeidskraft utenfra.

– Han setter folk opp mot hverandre og får det verste ut av  folk. Resultatet er  vold og svik. Filmen er et bilde på hvordan folk med lite empati kan få med folk på å gjøre tin de egentlig ikke vil være med på, sier Joern Utkilen.

Samtaler

Joern Utkilen har en master fra Screen Academy Scotland. Her utviklet han en halvdokumentarisk metode der skuespillernes egne liv, tanker og drømmer blir utgangspunkt for karakterer og historie.Han har ikke har skrevet noe vanlig manus, men baserer handlingen på samtaler med skuespillerne.

– For meg er dette teamwork. Jeg prøver ikke å skape roller, men vil at skuespillerne skal være seg selv. Ut fra samtalene med dem utvikler jeg karakterene og handlingen i filmen. I rollene finner blant annet Kristoffer Joner, Arthur Berning,  Ole Christoffer Ertvaag, Nina Ellen Ødegård, Helga Guren og Edward Schultheiss, Flere av skuespillerne har Stavanger-tilknytning, og derfor ble disse utviklingssamtalene lagt dit.

– Stavanger er jo nettopp symbolet på norsk rikdom og velstand, slik sett passet det jo ekstra fint i dette tilfellet.

Kostymene i filmen er en verden for seg, og kan minne om Leningrad Cowboys. Så er da også Aki Kaurismäki blant hans favorittregissører.

– Jeg gikk mye på Cinemateket da jeg vokste opp og så filmer av Jim Jarmusch, Aki Kaurismäki og Sergio Leone. Det har nok  påvirket meg.

– Det er en ganske eksperimentell film, tror du det norske kinopublikummet er klar for det?

– Selv om den er eksperimentell, har jeg ikke ønsket å lage en smal film. Første og fremst er filmen et skråblikk på det samfunnet vi lever i hvor det er de uten empati som styrer verden.