Baby Jane er basert på Sofi Oksanens roman med samme tittel. Den er denne prisbelønnede, estisk-finske forfatterinnens andre roman og kom i 2005, etter debuten Stalins kyr i 2003.

Baby Jane kom på norsk i 2011 på Oktober forlag, oversatt av Morten Abilsnes.

Historien utspiller seg i det urbane Helsinki i 1990-årene, og temaet i boken er sosial angst. Den handler om den selvsikre og tøffe Piki (30), som er byens cooleste lesbe, med stor omgangskrets og som alle vil være sammen med. Men Piki har en mørk side, hun lar seg fange hjemme og frykter etter hvert utelivet, både på dag- og kveldstid. Hennes panikkangst utvikles, hun greier ikke å skjule den lenger. Piki mister etterhvert grepet på tilværelsen, til kjæresten Jonnas store fortvilelse.

Nyter sin frihet

Jonna på 19 år er akkurat ferdig med utdannelsen og har forlatt småbyen hun kom fra. Hun ankommer Helsinki der alt er nytt og spennende og nyter sin nye frihet inntil hun blir angrepet av en mann midt på natten. Piki, kvinnen med de mørke og intense øynene, kommer til unnsetning. Det er første gangen i hele Jonnas liv at noen har stått opp for henne. De blir forelsket og lover hverandre at de skal gå sammen og sette fotspor i nysnøen. Men høsten kommer og den vakre drømmen begynner å blekne i regnet.

I boken er forteller Jonna i første person, mens det i filmen er en likevekt mellom de to kvinnene. Mye av dialogen er hentet direkte ut av boken og filmen er fortalt med samme stringente dramaturgi som Oksanen er så kjent for i sine til nå fem bøker, som alle er utgitt på Oktober forlag.

Overbevisende

Det er en stram og fascinerende fortelling vi får ta del i. Skuespillervalget er overbevisende og kontrasten mellom de to kvinnene og Pikis første tidligere kjæreste Bossa er slående. Hovedpersonen låner selvsagt tittelen fra Robert Aldrich’ psykologiske drama fra 1962 med Bette Davis i hovedrollen. Bossa sier faktisk i sitt første møte med Jonna at hun er en skikkelig Baby Jane.

Miljøtegning, foto og musikkbruk er overbevisende og bidrar til å tegne et spennende bilde av Helsinki på -90 tallet, som vi ikke kjenner, men som overbeviser. Maktkampen mellom de tre kvinnene er stillferdig, men godt beskrevet og det tidvis utleverende bildet av det lesbiske og homoseksuelle miljøet er oppfinnsomt tegnet. Filmen er regissøren Katja Gauriloffs debut som spillefilmregissør, etter tre dokumentar-filmer, og vi ser allerede fram til flere filmer av denne overbevisende debutanten.