Forventingene har vært høye til László Nemes’ neste film etter debuten Sauls sønn, som vant både Oscar og Golden Globe for beste fremmedspråklige film, samt flere priser i Cannes.

Der den første filmen utspilte seg i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig, har han lagt handlingen i
Solnedgang i Budapest til den ungarske hovedstaden rett før utbruddet av den første verdenskrigen. Hit kommer den unge kvinnen Irisz Leiter, som i filmens begynnelse søker jobb i en fasjonabel hatteforretning som bærer hennes familienavn. Hun er imidlertid mer opptatt av å lete etter sin bortkomne bror, og med dette vikler hun seg inn i de brutale omveltningene som preger den østlige hovedstaden for det østerriksk-ungarske riket.

Nemes og hans fotograf Mátyás Erdély har holdt på det filmatiske uttrykket fra Sauls sønn, hvor kameraet følger hovedkarakterens bevegelser tett og klaustrofobisk gjennom de dramatiske begivenhetene. I debuten skapte dette intens innlevelse i hovedpersonens paniske opplevelser i konsentrasjonsleiren, men det fungerer ikke like godt i en film som forsøker å gape over langt flere handlingslinjer, hendelser og innspillingssteder. Det er svært vanskelig å følge med på den nærmere to og en halv time lange filmens mange forflytninger og vendepunkter, og vi ikke blir heller ikke godt nok kjent med hovedkarakterens beveggrunner til å forstå om vi er ment å dele denne forvirringen med henne.

Regissør Nemes skal i utgangspunktet berømmes for at han holder på sin særegne og kompromissløse fortellerstil, og teknisk sett er Solnedgang i Budapest så absolutt imponerende. Men Sauls sønn var formodentlig også et resultat av en oppsiktsvekkende evne til å gjøre produksjonsmessige begrensninger til narrativt fortrinn. Etter dens suksess kan det virke som filmskaperen har fått for mange muligheter å boltre seg i, og med dette har mistet det nødvendige fokuset på historien han skal fortelle. Muligens vil han være tjent med å igjen arbeide innenfor snevrere rammer neste gang.