De færreste fra dagens generasjon har hatt mulighet til å se Disneys første helaftens dramatiske spillefilm. Beskyldninger om rasisme og stereotype fremstillinger har fordrevet den til det mørkeste hjørnet av Magic Kingdom.

Vi befinner oss i Sørstatene i en tid der arbeidet med å bygge opp landet etter borgerkrigens slutt og påfølgende avskaffelse av slaveriet er satt i gang. Lille Johnny reiser med sine foreldre til bestemorens plantasje i Georgia, men like etter stikker faren tilbake til byen og det blir klart for oss at foreldrene planlegger å skilles. Gutten kommer i kontakt med en eldre farget mann som alle kaller Onkel Remus og som forteller historier om Bror Kanin, Bror Bamse og Bror Rev. Gjennom disse historiene lærer Johnny om livet og hvordan han overvinner de problemene man møter underveis.

Så langt høres dette ut som god og trygg familieunderholdning av klassisk Disney-merke, en film som for lengst burde være å finne i de fleste hjem. Realiteten er derimot at Song of the South (oversatt til Sydens sang i Norge) aldri har vært utgitt i sin helhet på hjemmevideo i USA. Da den i 1996 feiret 50-års-jubileum, valgte konsernet å la det hele passere i fullstendig taushet.

Utfordrende oppgave

La oss spole tilbake til slutten av 1930-årene. Snehvit og de syv dverger hadde etter premieren i 1937 sikret Disney-selskapet kritiker- og publikumssuksess, og nå var man interessert i å bevege seg inn på realfilm. Walt Disney hadde lenge ønsket å overføre Joel Chandler Harris’ historier om onkel Remus til filmlerretet, og i 1939 tok han direkte kontakt med forfatterens familie.

Etter å ha sikret seg rettighetene, skulle det fremdeles ta flere år før filmen fikk sin kinopremiere i 1946. Noe av årsaken lå i Walts ønske om å fortelle historien ved å kombinere animasjon med realfilmet handling.

– Jeg har alltid følt at Onkel Remus skulle være spilt av en levende person, fortalte Walt i et intervju med Variety i april 1945.

– Vi har prøvd ut dette i tidligere filmer, spesielt i The Three Caballeros, der kombinasjonen levende skuespillere og tegnede figurer har vært oppløftende. Og omsider, for noen måneder siden, tok vi fatt på vår hittil mest utfordrende men samtidig lystbetonte oppgave.

Ondskapsfullt bedrag

Sydens sang ble midlertidig lagt på is som følge av andre verdenskrig. Men i 1944 ble den hentet frem igjen og Dalton Reymond og Maurice Rapf fikk oppgaven med å skrive manuskriptet. Da studioet kunngjorde prosjektet sommeren samme år, ble de møtt med protester fra personer i det afroamerikanske miljøet som mente enhver filmversjon av onkel Remus-fortellingene kom til å skildre svarte amerikanere på en negativ måte. En gruppe gikk så langt at de omtalte prosjektet som et «ondskapsfullt bedrag».

Walt Disney gjorde noe høyst uventet da han sendte manuskriptet både internt og eksternt for å hente inn kommentarer. Blant disse var Alain Locke, en afroamerikansk forsker og filosof på Howard-universitetet, som mente filmen kunne gjøre underverker ved å endre folks oppfatning av svarte så lenge man unngikk stereotypier. Samtidig mente han Walt hadde gjort en feil ved å ikke kontakte svarte ledere før manus ble skrevet slik at kontroverser kunne vært unngått.

Jonathan Bell Lovelace, en finansmann som satt i Disney-styret og som fikk lese manuskriptet i forkant, var vel så bekymret for studioets manglende erfaring med realfilm som for kritikken fra det afroamerikanske miljøet. Studioet var ikke fullt utstyrt for å spille inn realfilm, så mens de bygget en plantasje og bomullsmarker i Phoenix for filming av utendørsscenene, ble resten gjort i Samuel Goldwyn Studio i Hollywood.

Utestengt fra premierefesten

I Sydens sang tolker James Baskett rollen som Onkel Remus. Opprinnelig hadde han meldt seg til audition for å gi stemme til en snakkende sommerfugl, men etter å ha hørt stemmeprøven ønsket Walt å møte ham personlig. Walt skal senere ha uttalt til sin søster, Ruth, at Baskett var «den beste skuespilleren som er funnet på flere år».

12. november 1946 var det duket for premiere på Sydens sang i Fox Theatre i Atlanta, Georgia. Walt var selv tilstede for å introdusere filmen og presentere skuespillerne, men det var én som glimret med sitt fravær: James Baskett. Atlanta var den tiden en sterkt rasesegregert by og som svart mann hadde ikke Basket lov til å delta i den typen festligheter. Det var heller ingen hoteller i byen som ville ta ham inn på bakgrunn av hudfargen.

Like fullt var Sydens sang en av de første storfilmene fra Hollywood med en sentral farget skuespiller som ble sluppet uklippet i Sørstatene. På den tiden var tradisjonen at mange Hollywood-produksjoner med svarte karakterer filmet doble scener slik at filmene kunne bli vist på henholdsvis hvite og svarte kinosaler. Et godt eksempel på dette er Hold Your Man fra 1933, med Jean Harlow og Clark Gable på rollelisten. Det finnes to versjoner av bryllupsscenen; en med en sort prest og en med hvit.

Skrev filmhistorie

Baskett sikret seg rollen som Remus samtidig som han ga stemme til tegnefilmfiguren Bror Rev. Sydens sang byr på tre animerte sekvenser underveis på totalt 25 minutter som senere skulle bli vist enkeltstående i Disneys legendariske TV-show Disneyland. Avslutningsvis møtes skuespillere og tegnede karakterer før de sammen vandrer inn i solnedgangen.

Filmen byr ellers på en av de mest kjente sangene fra Disneys sangbok, Zip-a-Dee-Doo-Dah, skrevet av Ray Gilbert og med melodi signert Allie Wrubel. I mange år var sangen en del av åpningsmedleyen til TV-programmet Wonderful World of Disney, og sammen med When You Wish Upon a Star er den blitt anvendt i en lang rekke TV- og videoproduksjoner fra studioet.

Walt kontakten med James Baskett, og da Baskett ble syk innledet han en aktiv kampanje for å sikre skuespilleren en æres-Oscar for innsatsen som onkel Remus. Innsatsen resulterte i at Baskett som første fargede mann mottok Oscar under utdelingen i 1948, få måneder før han døde. Det gjør samtidig Syden sang til den første med to Oscar-vinnende afroamerikanere i sentrale roller; Hattie McDaniel ble i 1940 den første til å vinne for innsatsen i Tatt av vinden. Først i 2001 ble dette gjentatt da Rat Race skiltet med Whoopi Goldberg og Cuba Gooding Jr. på rollelisten.

Streikevakter utenfor kino

Etter premieren i 1946 ble filmen relansert på kino en rekke ganger, sist i 1986, men er i dag den mest utilgjengelige av titlene i Disneys filmarkiv ettersom man er redd for at filmens innhold vil kunne tolkes som politisk ukorrekt og rasistisk. Men er det hold i anklagene, eller er Sydens sang blitt gjort til syndebukk hvis legende er langt verre enn virkeligheten tilsier? For mens den hjemme i USA er utilgjengelig, er filmen tidligere blitt utgitt uklippet på VHS og laserdisk i Europa, Latin-Amerika og Asia.

Ved lanseringen i 1946 vanket det protester fra det afroamerikanske miljøet og mange reagerte på at onkel Remus er en lykkelig tjener for en hvit, velstående familie mens han selv lever i et skur. Film- og teateravdelingen i National Negro Congress satte ut streikevakter rundt Palace Theatre i New York, der filmen ble vist, og de streikende holdt plakater med påskriften «Vi kjempet for onkel Sam, ikke onkel Tom». Adam Clayton Powell, Jr, en kongressmann fra Harlem, stemplet filmen som «en fornærmelse mot minoriteter og alt Amerika står for».

Walter White i organisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) anerkjente Sydens sang for dens «bemerkelsesverdige kunstneriske kvaliteter». Samtidig beskyldte han filmen for å opprettholde inntrykket av idylliske forhold mellom herre og slave, til tross for at filmen finner sted etter at slavetiden var opphevet. White hadde riktignok ikke sett filmen med egne øyne. Han baserte seg på tilbakemeldinger fra to kolleger da han forfattet NAACPs syn på saken som ble hyppig referert i mediene.

Et forvrengt bilde

Ikke alle stemmer var like negative. Herman Gill i The Pittsburg Courier mente kritikken var «nok et eksempel på en uheldig rasemessig nevrose som virker å ha grepet våre humørløse brødre for tiden». I hans øyne var Disneys første helaftens realfilm et verdifullt bidrag for sin skildring av relasjoner på tvers av rasetilhørighet.

Og med tanke på at den er laget i 1946, var Disneys første helaftens realfilm forut sin tid. Her leker fargede og hvite barn sammen uten å tenke på rasetilhørighet, og barna ser opp til og respekterer Onkel Remus. Karakterene som fremstår mindre sympatiske er alle hvite, og Remus blir en farsfigur for Johnny siden hans egen far forlater ham.

Kritikken mot Sydens sang er for en stor del rettet mot stereotype karakterer, og mange sikter til likhetstegn mellom Onkel Remus og Onkel Tom. Men i Sydens sang snakker Johnnys bestemor, som eier plantasjen, til Remus som en likesinnet. Remus på sin side viser de hvite respekt som et individ og ansatt, ikke som tidligere slave, og går imot deres ønsker når han ser hva som er best for den lille gutten.

Problemet er at det ikke tydeliggjøres godt nok hvilken tid handlingen utspiller seg i. Flere filmkritikere ble forvirret ettersom de antok den var satt til slavetiden slik tilfellet var med Tatt av vinden og Jezebel. Den amerikanske folkloristen og forfatteren Patricia A. Turner mener at Disneys versjon av Harris historier befinner seg i en surrealistisk tid der svarte lever i slavekvarter, jobber uten synlig belønning og overser egne barns behov til fordel for hvite.

– Hvis Disney virkelig hadde forstått budskapet som ligger i de utsøkte animerte historiene som Remus forteller, ville han ha innsett hvor forvrengt selve rammefortellingen fremstår, skriver hun i Ceramic Uncles and Celluloid Mammies (2002).

Usikker fremtid

Disney relanserte Sydens sang i 1956, men holdt den ute av sirkulasjon gjennom hele 1960-tallet da borgerrettighetskampen var på sitt mest turbulente. I 1970 annonserte de i Variety at filmen var blitt permanent «pensjonert», men skiftet mening og relanserte den igjen i 1972, 1981 og i 1986. Siden har det vært stille på det amerikanske markedet.

Filmkritiker-legenden Roger Ebert, som vanligvis motsatte seg ethvert forsøk på holde film unna publikum, gjorde et unntak for Sydens sang. Samtidig mente han at den burde være tilgjengelig for filmstudenter. Andre har foreslått at filmkritiker og Disney-ekspert Leonard Maltin burde hyres inn til å introdusere filmen for et moderne publikum og samtidig sette den inn i et historisk perspektiv.

Gjennom årene har Disney kommet med flere motstridende uttalelser om hvorvidt filmen vil bli relansert på DVD/Blu-ray hjemme i USA. I et intervju med Post-Movie i mars 2012 uttalte selskapets kreative leder, Dave Bossert, at den har vært gjenstand for intern diskusjon.

– På et tidspunkt kommer vi til å gjøre noe med det, men jeg vet ikke når. Vi ønsker at folk skal få se Sydens sang fordi vi innser at den utgjør et stort stykke av selskapets historie. Men vi ønsker å gjøre det riktig.

Enn så lenge er Sydens sang utilgjengelig annet enn på gamle VHS-utgivelser, samtidig som dens rykte gror videre.