Livet etter døden er en film om ensomhet og mangel på oppmerksomhet, som ofte kan bete seg med et motsatt utrykk.

Den finlandssvenske regissøren Klaus Härö er en gudbenådet forteller. I en rekke filmer, han er meget produktiv, ikke minst med filmer om barn og oppvekst. Med den sterke dramaet fra Estland, Fekteren, om læreren som ble forvist til Sibir i -40 tallets Sovjet, forteller han med mennesket i sentrum.

Sist år var det i Det siste kuppet, om kunsthandleren som tilfeldigvis kom over et unikt men usignert bilde, anmeldt her i Cinema. Nå har han premiere på sin siste film Livet efter döden, som bygger på regissørens egne opplevelser. Den innledende tekstplakaten er morsom og ironisk: Alle likheter med levende personer er tilsiktet!

Ensomhet

Til Matti Byes smektende pianotoner, litt a la Jan Johansson, ankommer Far Nisse (Peik Stenberg) og sønnen Stefan (Martin Paul) i en latterlig liten flaskegrønn Toyota Liteace fra hospitalet i H-forss, som de sier. Konen/moren har nettopp avgått ved døden, og de to ensomme må begynne å planlegge begravelsen. Inn kommer, som i en western-film, trusselen fra det ytre, nemlig Nisses eldre søster. Hun inntar det lille huset og begynner å styre avgårde på kvinners vis.

Bestemoren vaker også i bakgrunnen, det ankommer nemlig en anselig mengde blomsterbuketter, ettersom hun har sørget for å orientere kreti og pleti om dødsfallet. Nisse vil ikke ha noe av dette og bruker sønnen som instrument for å be folk melde avbud. Her ligger filmens styrke, en rekke små episoder fremkaller ikke så rent lite smil og latter.

Solid dramaturgi

Filmens casting er fremragende, replikker og skuespillerprestasjoner likeså og produksjonsdesignen illuderer klart og tydelig finsk landsbygd, hvor man mener mye men sier lite. Det er også en film med det dramaturgisk sterke våpenet handling i det negative rom; Man ser ikke den døde, heller ikke de mange slektningene som ønsker å komme. Bare det etter hvert økende antallet blomster-buketter. Som kronen på verket, heller ikke selve begravelsen får vi se!

Den nevnte Toyotaen har en ikke liten betydning i filmen, den raser frem og tilbake mellom byen og det gamle huset, på tvers over jernbanelinjen, enten det lyser hvitt eller rødt. Nisse er en altfor stor for den lille bilen, noe som gir det hele et ekstra latterlig preg. Biler som dramaturgisk fortellerkomponent er et viktig men lite påaktet element i filmkunstens palett.

I disse dager er mye nordisk film på norske kinoer og Nordisk Råds filmpris er nettopp delt ut. Vi får håpe denne filmen, betimelig tatt inn av Kristiansand-selskapet Fidalgo, får et langt liv på norske kinoer og kan bli Finlands bidrag til den nordiske prisen neste år.